HATE HATE VISTA, DØDEN SKAL DU LIDE!!!!
Ej hata Vista! Enkelt og greit! Ikkje finne ej dei andre maskinene mine heime slik at ej kan overføre fila og slikt, og ikkje finne ej printeren der heller, og ikkje finne ej printeren på jobb heller, og ka skal en me ny og fin data viss en ikkje finne printeren? Då kan ej liksogodt gå tilbake til gamlemaskina mi som skrur sej av og går treigt, men som jaffal he printertilgong……. arrrrrrrrrrrrrrrrg!!!!!
Add comment 22 januar, 2009
Sør-Afrika del 2
Hei! Her e den etterlengta del 2. Enjoy!
Tysdag 18. mars
Me satte oss i bussane og kjørte mot Krugerparken. No hadde me også fått me oss en engelsk guide i bussen som skulle guide oss langs veien. Sikkert kjekke ho, men auene datt nok igjen til tide ja J
Me kjørte i retning Krugerparken, men på veien dit måtte alle store kjøretøy over ei vekt. Ditte va av sikkerheitsmessige grunna, og i utgangspunkte hørtest de greitt ut, men slik vart de no ikkje. Sida me va nesten 70 stk so måtte me reise i to bussa. Ej satt i en buss som va heilt full me både folk og bagasje og me kjørte bak den andre bussen. Den første bussen (me mindre folk i) kjørte over vekta først. Det gikk fint, og dei kjørte vidare. So va de våra tur. De gikk ikkje like bra me oss… Me va for tunge bake og fikk ikkje kjøre vidare før me hadde ordna opp i det. I tillegg fikk busselskape ei bot på 500 rand… Sjåføren og Synnøve vart nok litt oppgitt. Ka skulle me gjere no? Ditta va liksom ikkje et problem me hadde tenkt på engong.
Synnøve ringte til Siv i den andre bussen og fortalde om situasjonen. Då fikk me etter kvart vite at dei hadde såtte av en del folk på en bensinstasjon et stykke frå vekta og va på vei tilbake for å hjelpe oss. Stor latter i bussen… jaja, ditte blir action. Dei kom tilbake og 10 stk frå vår buss gikk over i deira. So kjørte dei over vekta for 2 eller 3 gong (trur dei va over der før dei slapp om bord våre folk også) og det gikk fint. Me hadde i mellomtida fått vite ka me måtte gjere. Alle tunge måtte sette sej fremst i bussen, og dei lette bakerst, men likevel så langt fram me kom oss. Ditte va for å få meir tyngde fram i bussen, for de va bake so va problemet. So me omrokkerte heile gjengen og kjørte over vekta igjen. Me va fortsatt litt vel tunge, men fikk lov til å kjøre vidare. Stor jubel!!!
So kjørte me avgårde i lag med buss nr 1 for å finne Siv og gjengen. Då fikk Synnøve en telefon frå Siv. Dei måtte gøyme sej i bushen, for dei hadde sett en bil som såg ut som en vaktbil frå vekta. Stor latter igjen! Når me nærma oss der dei hadde slåppe av folka såg me plutseli en 10-12 Bjølsenhaud som poppa opp av graset. De va et utruli morsomt syn… Me fikk tilbake våre folk og dei i graset fikk plass i sin buss så fort som muli å so kjørte me vidare… Synnøve va litt skipla av heile greia, for ho hadde nesten blitt arrestert av dissa vektfolka for ho krangla sann me dei… I følgje folk me peiling so skulle ditta egentli ikkje ha våre nåke problem, men dei som satt ve vekta hadde egentli ikkje peiling på korleis den fungerte. Der va visst nåke feil på datamaskina og vekta, men de klarte dei ikkje å fikse, og ikkje ville dei de heller… jaja. Action på tur i dag!
Me stoppa etter kvart på en plass som heitte Wimpy’s (burgersjappe) so me fikk ete litt mat før me kjørte vidare. På den plassen va sann informasjon om malariatredet/febertredet på et stort skilt. Før trudde dei nemli at de va treda dei vart sjuke av.
På vei til krugerparken kjørte bussen blant anna over et fjell, og pappa hadde nok våre ganske engstelig for han såg veiane, bakkane og ka fart bussen hadde. Ej e gla for at ej sov mesteparten av veien… Hørte nåke so peip framme me sjåføren heile tida, og lurte på ka de va for nåke. Kom fram til at de va en alarm som peip kvar gong han for over 100km/t… for de va max de dei hadde lov til. Den alarmen gikk av OFTE! På veien ned frå fjelle såg me mykje bananplantasja, de va litt kult. Me hadde også fått vite på turen at de opprinneli ikkje e so mykje tred i Sør-Afrika, men at dei fleste treda me ser he blitt planta der, og at dei bruka so mykje at grunnvatne, at dei andre plantene slite me å overleve. Og der va MYKJE tred!
Me va som vanli litt forsinka i avreisa frå Johannesburg. Ej trur de va m.a. for at me venta på ei venninne av Ranveig (ei av sjefane i turkomiteen) som skulle vere me oss, og ditta me vekta gjorde at me vart endå seinare. Me kjørte inn i Krugerparken ei stund etter skjema, og me merka at de bjynte å bli litt mørkare ja. Me kjørte inn Paul Kruger-gate og va på vei til Skukuza rest camp.
Ej fikk seinare vite, at en av bussane vart stoppa i kontroll for å ha kjørt for fort, so sjåføren va ute og prata me en politimann, so såg folk bussen at dei gikk og holdt kvarandre i handa mens dei prata, å so kom sjåføren inn i bussen igjen. Då viste de sej at sjåføren og politimannen opprinneli va frå same stamme eller nåke, og at han då slapp å betale bot… Kult system må ej sei! J
På veien til Skukuza såg me kudu, hyene og elefant!! Alle va heilt oppi øs og tok bilde til den store gullmedalje.
Då me kom fram til Skukuza vart de kjempefort mørkt. Me hadde visst kom fram akkurat i tide. Portane til rest campane stenge kl 18.00 og me kjørte inn porten ca 18.05… Flaks. For ka som hadde skjedd viss me kom for seint visste ikkje me. Ej las i et hefte at me hadde fått bot, men at me nok hadde fått lov til å komme inn) Då me endeli fikk nøklane til hyttene me skulle bo på, og bussen hadde kjørt oss dit, va de heilt kolsvart ute. Hipp hurra for lommelykta ej hadde lånt me ne Kari og hadde lett tilgjengeli i sekken. De va mørkt gitt! Me fikk hjelp i frå en merkeli person til å finne hytta. Han berre tok kofferten min og Kari sin og bjynte å småspringe mot hytta han, meda ej sprong attiveia og lyste me lykta mi. Me bodde loooooongt borti høgget. Dei to andre ej hadde me mej hadde fortsatt ikkje fått stressgenet, og spurte no selfølgeli mej kor me skulle. Ej sa: Ej anakje, ej berre fylle kofferten min ej, trur de e viktigast akkurat no 
Mannen fann jaffal hytta, og ville sikkert ha litt penga for de, men sida me aldri spurte om hjelp, han berre gjor de, so leika me uvitande nordmenn og berre takka fint for hjelpa meda mannen gikk tomhendt derifrå. De kan også vere at han fikk nåke frå Siv og Synnøve for dei ordna slik den andre plassen me va i Krugerparken nemli… ken veit? Ej bryr mej egentli ikkje.
So skulle me på Braii. Dvs grilling igjen. Me satt på en kjempekoseli uterestaurantlignandeplass og skulle igjen få grilla kjøt og pap! De va sikkert godt, men de va frykteli sterkt krydra, og kjøte gikk ikkje an å tygge. Ej trur mesteparten låg igjen på fatet, men mesteparten hadde nok våre inni munnen min først ja… ej måtte berre gi opp. Nåke gikk ned, men mesteparten vart igjen… ej e gla de va mørkt so ingen såg de Desserten va og då. Nåke puddinggreier (bread and butter pudding) me varme vaniljesaus på. Etterpå gikk me tilbake på hytta. Ej skulle berre ut (!) i kjøleskapet me litt drikke slik at den skulle bli kalde, og då ej kom innatt såg ej ei DIGER knallgrøne grashoppe oppi senga hass pappa. Steik kor ej kjipte mej! Pappa fikk fanga den inni ei jakke og kasta den ut. Ej veit at dei ikkje e farlige og slikt, men ej vil ikkje ha sanne dyr der ej skal sove uansett ej! So måtte ej tenke hardt på ka ej skulle ha me mej på safari neste dag, for me skulle pakke resten i koffertane for dei vart flytta til Satara rest camp. Me la oss drittidli ca halv 10, utan å ha på aircondition. Dei to andre va nemli allergiske mot airkondition. Her e me nordmenn i Sør-Afrika der de e driiiiiiiitvarmt, å so e der faktisk airkondition på hyttene, men de fikk ikkje ej lov til å ha på om natta, for dei ville ikkje bli forkjøla… Ej derimot vil mykje heller sitte å snufse resten av turen enn å ikkje sove på fleire daga… e litt rar på den måten. Uansett so hadde me ikkje på airkondition den natta, og trur ingen av oss såv nåke særli godt. Ej irriterte mej over at me ikkje kunne ha på dinna vifta, men gjor ingenting med de.
Onsdag 19. mars
Me sto opp kl 5:30 og for bort til bussane me bagasja og safaribilane ca til avtalt tid. Me va kanskje 5 min for seine, og de merkast. For alle bilane hadde fylt sej opp, so der va ingen bil me tre ledige plassa. So me måtte sitte i forskjellige bila. De va plass til 10 stk + sjåfør i kvar bil. Tre rade me tre sete oppe, og en i lag me sjåføren. Kari fann sej plass på rekke nr 2, meda ej måtte sitte attme sjåføren. De same måtte han pappa. Ej fikk plass i same bil som ne kari, men han pappa måtte i en anna bil. De va no greitt nok å sitte attme sjåføren vår, Benne (eller Bene eller nåke lignande). Han va kjempekul og fullstendig gal men ej satt so mykje lavare enn resten so ej fikk ikkje sett so bra som dei. Ej såg alle dyra som dei andre såg, men ikkje so bra, og ej va alltid sist me å sjå ting… I tillegg hadde ej et kamera frå steinalderen i forhold til alle andre, so bilde virka som om va berre å gløyme.. Dei såg so dårlige ut at ej nesten ga opp (når ej fikk tømt kameraet på dataen, såg ej at bilda va mykje betre enn ej trudde først. Takk og pris for de. Då vakje de heilt bortkasta.) Ej og kari satt i same bil som Jeanette, Anders og Fredrik, Randi og Einar, Erik og Gro og Sofie. Va en kjekke gjeng å fare på safari med de. Erik hadde kamera me ei halvmeterlonge linse, so me skal pushe litt på dei for å få litt bilde
Me kjørte litt rundt i parken og fikk sett mykje dyr, som for eksempel en heil haug med impala (ei antilope som vert rekna som Krugerparkens McDonald’s for alle ete dei… men de e likevel dei de e mest av, so me fikk sjå en del av dei) meir kudu, hyene, bavian, flodhest, sebra, giraff og nasehorn og masse forskjellige fugla! Og gnu. Mykje gnu i forhold til pappa og dei. Me trudde først at de va bøffel me såg, men de va heile tida gnu…Me va den første bilen som såg nasehorn trur ej. Me vart etter kvart nasehornbilen følte ej.
Me kjørte tilbake til Skukuza for å ete den beste frokosten på heile turen, og då møtte me dei andre folka. Pappa og dei og en bil til hadde sett to leoparda som sprong over veien, men dei hadde ikkje sett nasehorn. Dei hadde dritflaks me leopardane sine, for som sjåføren vår sa, so kan ikkje me finne leopard. Dei må finne dej. De e ikkje alle som fe sett leopard i kruger. Statistikken sei at en av 70 ser dei, so då følte me at dei nok kom til å vere dei einaste som fikk sett de.
Stakkars Sofie i vår bil hadde resten av familia si, inkl. lisjesystra Elise i en av dei bilane som fikk sett leopard, og de fikk ho høyre frå Elise ja!! So ho håpte at me også fikk sett en snart. Eller at me fikk sett løve, men ikkje systra. Ej må sei at ej va litt eni me ne Me kjørte rundt og såg fleire dyr, m.a. flodhest, krokodille og elefanta. I bilane hadde dei sann radioanlegg so dei hadde kontakt me kvarandre. Då rapporterte dei til kvarandre om ting dei hadde sett, og tipsa andre bila som va i nærheita av der ting skjedde. Me fikk et tips om nokre elefanta som va på vei over veien, og at de nok kom til å ta sopass longe tid at me kanskje rakk det, so sjåføren vår snudde bilen og satte kursen mot der han hadde fått vite om at elefantane va. De va litt usikkert om me kom til å rekke de, men me prøvde. Ditte va første gongen me kunne få sjå elefanta på nært hold, for den me såg frå bussen dagen før va ganske longt vekk og sto me raua til nesten heile tida. Me rakk i alle fall fram. Litt seint, men likevel fikk me sjå mykje. For i det me sto oppe på ei lita høgd (dei andre va på vei nedatt, for dei hadde stått der ei stund) so kom de et lite følgje me elefanta rett forbi bilen. Då va de viktig at me va heilt stille so sjåføren hysja i vei på oss heilt til dei kom forbi. Då va de litt kult å sitte framme J fikk dei veldi nært, og dei va STORE! Etterpå takka sjåføren vår han so hadde tipsa oss og sa: Thank you, I owe you a…. impala… og so kjørte han vidare…
Me kjørte tilbake til Skukuza der me åt en fantastisk go frokost, og fortsatte på safarien. No skulle me kjøre litt hit og dit før me skulle ende opp i Satara. Me kjørte meir rundt i området og snirkla oss mot Satara. Me møtte no stadi vekk andre bila, og dei konkurrerte veldi sej i myllå. Særli vår bil og pappa og deira sin bil me sjåføren Jan møtte kvarandre ofte. Dei kjørte ofte om kapp. Dvs vår bil kjørte om kapp me dei enten dei ville eller ikkje. Dei va heilt galne, og de va utruli morsomt. En gong tok sjåføren vår å slo til speile på bile hass pappa og dei, og kjørte fort frå dei. Han kunne sikkert irritert på sej dei fleste, va sikkert derfor de va so morsomt J
Sjåføren vår lurte på om me va villige til å ta en liten omvei som dei andre ikkje hadde tenkt å ta. Me va selfølgeli heilt me, sjølv om ditte skulle føre til at me kom litt seinare fram enn resten. Men de gjorde ikkje oss nåke. Sjåføren virka som om han hadde peiling, og viss han meinte de va meir sjans for å sjå forskjellige dyr der, so va no me heilt me. So me kjørte av ”hovudveien” og kjørte heilt åleine uti gokk. Sjåføren vår skrudde av radioen sin for me hørte ingenting frå andre på dritlenge.
På dinne ”lisje” omveien opplevde me 4 ting so ej huska godt.
1. Ej fikk bytta plass me ne Randi, so ej fikk sitte oppe ilag me dei andre. Tusen takk til Randi for det!
2. Me såg en stakkars giraff me litt ødelagt kne. Han gikk heilt vanli, men hadde en kul på knee sitt. Dakal vennen.
3. Me møtte en elefant med en elefantunge rett attme veien. Då me nærma oss vart mora sinte og nærma sej bilen meda ho brølte/rauta høgt. Då trur ej alle i bilen vart relativt redde (kanskje ikkje sjåføren, men resten) og han hysja på oss for at me skulle vere rolige, men folk ville berre vekk. Me vart no til slutt stille, men elefanten va fortsatt litt sint. Då bjynte sjåføren vår å ruse me motoren. Då rygga elefanten litt. Randi vart heilt vettskremd og vart nesten sinte på sjåføren vår. Han vart litt fortvila over at me ikkje stolte på nå. Ej va redde, men tenkte nok at han e gal, men ikkje so gal at han provosera en elefant me vilje. Han veit nok ka han gjer. Etter kvart roa elefanten sej litt, me rygga litt bak og lot den få litt avstand, før me kjørte forsiktig forbi. Etterpå stoppa sjåføren bilen og sa at me måtte stole på nå. De einaste som hjelpe e å lage sanne lyda, for då blir elefanten redde og går sin vei. Han hadde nok opplevd de før ja…
4. Me kom til et lite vatn og der sto de en eller to vanlige personbila frå før. Me såg nokre dyr i området og stoppa for å sjå me også. Då fikk sjåføren kontakt me dei bilane som sto der og fikk vite at de låg ei løvinne me en unge borti graset. Me fikk til slutt aue på ne me også. Og følte oss ganske stolte over at me hadde sett løve. So vidt me viste hadde ingen andre bila sett det dinne dagen. Spesielt sofie og ej va ganske happy J Løva va ganske longt vekk og me såg berre so vidt, og ikkje so lenge, men me såg! De va de viktige. Etterpå sa sjåføren at me ikkje måtte sei til nåken at me hadde kjørt dinna veien og at me hadde sett løve. Ikkje til nåken av dei andre i følget vårt. Han sa også at me va einaste bilen som hadde sett løve, dvs at ingen hadde sett de… OK? Me måtte love at me aldri hadde våre der. De va ikkje Sofie særli happy for, men ho gikk no me på de.
De vakje alltid heilt lett å forstå når sjåføren vår tøysa og når han va alvorli, so me lurte på om alle andre også kjørte same vei, men han ville berre få oss til å tru at me va dei einaste so kjørte der, men i følge nå pappa hadde dei prøvt å tilkalle nå fleire gonga, uten å få kontakt, so ej trur faktisk me va dei einaste so va der. I tillegg he dei kanskje litt plikt å informere dei andre, og de hadde ikkje han gjort. Men ej fortalde no likevel til folk at me hadde sett løve, men de va først etter at ej hadde hørt at Gro og Erik hadde sladra… J So nesten heile Bjølsen veit om det, men ej veit ikkje om dei andre sjåførane veit det. Han hadde sikkert ikkje lov å gjere de, men i følge Synnøve va han ganske kjent for å ikkje følgje alle regla, og irritere dei andre sjåførane. Det merkast J
Sjåføren stressa ganske på slutten, for me va visst ganske seint ute i forhold til de tidspunkte me skulle vere framme på Satara. Sjåføren va sikker på at me va dei siste som kom fram, men då me nærma oss Satara møtte me plutseli bile hass pappa og dei. Dei hadde heller ikkje komt fram endå. Jaja, då va me jaffal ikkje heilt sist trudde me. So kjørte me resten av veien fram, og endte opp me å vere dei første som kom… so enten tøysa sjåføren vår igjen… eller so va dei andre endå treigare, eller so hadde me misforstått ka tid me skulle vere der. Anyway so kom no alle fram til slutt, og me skulle verte fordelt til hyttene våra.
Mens me va på safari hadde bagasja vår vårte frakta til Satara for lenge sida, og sto klar i eine hytta. Dvs hytta vår… so me måtte vente til alle hadde fått koffertane sine, og de sto sanne hjelpara so skulle gi oss dei. De va utruli vanskeli å kommunisere me dei, for når dei hadde båre ut koffertane ut av hytta vår (inkl våra kofferta selfølgeli, for dei visste no ikkje de) so skulle ej ta dei koffertane som me eigde. Men ikkje snakk om at ej fikk lov å ta dei sjøl… dei skulle bære dei til mej, men då tok dei liksogodt også en koffert som sto ved sida av sjølv om ej prøvde å sei at den ikkje va vår… de hjalp ikkje… menmen, ej lata som ingenting og berre heiv den ut når dei va gått. Ekje greitt når dei ville vere so hjelpsomme, men egentli ikkje høre etter ka dei skulle hjelpe dej me, et problem me møtte på fleire gonga.
So kom me oss inn på hyttene, og då kom Siv forbi og lurte på om me ville ha ei ekstra hytte, for dei hadde fått for monge nøkla, og hyttene va alt betalt for so… ej sa at me kunne no ta en nøkkel me, å so kunne no me sjå ka me gjorde me den. So ej fikk en nøkkel til ei anna hytte i same ringen. Alle hyttene va i diverse ”nabolag” forma som sirkla.
Ej bestemte mej for å ta mej en tur bort til dinna hytta for å sjå på den. Hytta me hadde fått va ganske identisk me hytta i Skukuza, heilt grei liksom. So gikk ej bort til hi hytta og låste mej inn. Den va MYKJE finare. Ej hadde glasskyvedør i staden for ei sann rare dør som va delt i to og small igjen sann so hi hytta, og der va berre to senge, so der va litt meir golvplass. I tillegg va badet mykje finare, og skikkelig airkonditionanlegg. Airkonditionen va også en grunn til å flytte frå dei hine to. Som ej skreiv tidligare ville no ikkje dei ha på de om natta, so då va de best om ej hadde de åleine. Ej gikk tilbake til hytta og sa mens ej henta kofferten. EJ FLYTTA! Hytta der borte va mykje finare. Dåkke e velkomne til å bli me, men ej flytta jaffal. So gikk ej bort, og ingen av dei vart me. Heilt greitt for mej. Å ha hytte for mej sjølv i 2 nette va ikkje mej i mot. Ej hadde tid for mej sjølv, ha bad for mej sjøl, kunne ha de kaldt. Deili!! So ej tok mej en dusj og ringte Fred for å syte og skryte litt. So shoppa me litt på souvernirsjappa og kiosken so va der. Alle tre kjøpte sann kart over krugerparken me sann bilde ta dei dyra so brukte å vere der. Såg at Gro og Erik hadde de og fikk lyst til å ha et slik at ej kunne krysse av på dei dyra me hadde sett. Litt lettare å huske då + at de e litt kult å vise fram i ettertid. Ej kjøpte også dominospel og nåken kort me fugla på. So va de middag.
De va Braii eller Boma igjen (ej veit ikkje forskjella, men begge he nåke me grilling igjen. Sto berre to ulike namn i programmet) Kjøtet og maten va litt betre i dag enn i går, men desserten va no grei nok. Me fikk nåke so heite Malva-pudding, so kan sjå nesten litt sann sjokoladekakeaktig ut på farge og konsistens, men som ej basert på dadla eller fiken eller nåke sant. Me varm vaniljesaus smakte de heilt greitt. Kari hadde kjøpt de på en restaurant i Johannesburg, so ho hadde smakt de før. So gikk me opp på hytta na kari og Pappa. Me satt oss til å krysse av på dyra me hadde sett som me huska og dilla litt. So gikk me å la oss. Ej såv driiiitgodt på et kaldt rom!
Torsdag 20. mars
Me skulle opp drittidlig for morgensafari, og hadde avtalt me sjåføren om å møte kjempetidli sann at me va første bil ut porten når den opna kl 5.15. Me kom til bilen, og ej og Kari satt oss på rad to i lag, men då Gro og Erik kom vart dei heilt forfjamsa… hadde me bytta plassa? So ej berre hoppa mej ned igjen til der ej satt på slutten av dagen før. Same for mej berre ej ikkje måtte sitte nede. I tillegg va me først, so de skulle berre mangle tenkte ej… Men Randi og Einar hadde ikkje komt endå, og dei andre bilane hadde fylt sej opp relativt raskt… So me sendte folk ut for å finne dei. Dei kom til slutt, å då måtte Randi sitte framme slik ho gjor på slutten av dagen før. So ho spurte om me ikkje kunne rullere på den plassen dinne dagen. Ej tenkte at de måtte dei gjerne, men ej kom ikkje til å sette mej der… Menmen me hoppa i bilen og gjorde oss klar til å kjøre ut porten. Som siste bil…
Mens me satt og venta på Randi og Einar såg ej at sjåføren vår leita fram et førstehjelpsskrin. Men han mangla tydelivis sann desinfiserande middel eller nåke, for de fikk han låne me bilen framom. So såg ej at han dilla me et sår på leggen sin, men ej tenkte ikkje so mykje meir over det.
So kjørte me. Då hadde han sjåføren bestemt sej (igjen) for å kjøre en anna vei enn alle andre, for han hadde en følelse av at de va mest rett den dagen, men då me kom ut porten so for vel 4 bila i eine retninga og 3 bila (inkl oss) i ei anna. So me va ikkje åleine likevel. Sjåføren speeda opp og havna først, og me endte opp uti bushen åleine igjen. Om dei andre va bak oss eller tok en anna vei veit ikkje ej, men me va jaffal åleine. De va ganske mørkt endå, og veldi kaldt. Me fikk tilbod om teppe, men me klarte oss. Hadde no jakke på mej heldivis. Men de va litt deilig kaldt. Me va i dag på kattejakt! Alt som heitte løve, leopard og gepard va liksom dagens mål! Alt anna hadde me no alt sett liksom. Me kjørte og kjørte og såg i vei. Me såg ikkje so mykje interessant på veldi lenge, men stoppa litt opp for å sjå på soloppgongen. Poenge me sann morgensafari, e å kunne sjå dyra før sola he komt skikkelig opp og de he vårte dritvarmt. For då stikke alle dyra inn i skyggen og e vanskelige å sjå. Me kjørte endå meir, og såg no litt sanne dyr me hadde sett før + at me såg en sjakal. De hadde ikkje me sett i går. 
So fikk me høyre frå sjåføren etter ei stund. Den gode nyheita va at me hadde valgt rett vei, men den dårlige va at me hadde kjørt forbi geparden… DRIIT! Tenkte me, og ej lurte på om me hadde kjørt forbi utan å ha sett den, eller om den ikkje va der då me kjørte der. Fikk seinare vite frå dei som hadde sett den at den på veien då dei kjørte forbi. De va egentli greitt å høyre, for då vakje de me som hadde berre kjørt forbi utan å ha sett den. For de låg ingen gepard på veien jaffal då me va der! De e sikkert!
Me kjørte vidare, og folk va ganske trøtte, so halvparten av bilen sovna. Ej halvsov litt innimellom. Va vel aldri heilt vekk, men de va tungt å holde auene opne. Ej lurte på sjåføren tenkte. Må no vere litt drit å ta turista på safari viss dei sitte å søve…
Kjørte vidare, og plutseli stoppa sjåføren. Der sto bila i veien so me visste der va nåke. Guys, there’s a leopard in that tree. DÅ våkna alle i bilen. Oppe i et sant dødt tred låg en leopard på ei grein. (en ho leopard fann me seinare ut) De viste sej at ho hadde blitt jaga dit av 4 løve, som låg og venta på at ho skulle komme ned igjen. Leoparden hong i tredet, og vart sikkert kjempevarm av sola. De va steikande sol, og ingen skygge sida der ikkje va blad i tredet. Sjåføren sa at leoparden hadde to val. Enten å vere i tredet og dø av varme, tørke og sol eller å gå ned å ta kampen med løvene… liksom valget mellom to måta å dø på. Stakkars leopard. Kari satt heile turen og håpte på å få sjå en sebra som vart felt av nåkre løve. Ej syns ho va grotesk. Ej veit de skjer, men ej vil ikkje sjå at de skjer på skikkeli… Men når ej tenkte mej om so ville ej heller at de skulle komme en teit sebra eller impala eller nåke forbi slik at løvene gikk for den enn at den skulle ta leoparden. Ej fikk liksom et sant personlig forhold til leoparden etter kvart liksom.
Me satt og såg på dei ei stund. Me såg to av løvene som låg på bakken, men hadde fått vite at der skulle vere 4. Men me alle buskene og slikt va de vanskeli å sjå ting. Etter kvart bjynte leoparden å krype ned gjennom tredet, men for opp igjen. For då røyste løvene på sej. So kraup ho ganske longt ned so de va vanskeli å sjå ne. Sjåføren trudde ho hadde komt sej vekk, og ville kjøre vidare, men ej såg at ho va der endå, berre veldi longt nede på trede, bak ei busk. Og me vart der litt til. Men de skjedde ingenting. Sjåføren vart litt lei sej, for ditta va et syn som han aldri hadde sett før, og han hadde ikkje meir batteri i kameraet sitt. Han fikk tatt en del bilde akkurat då me kom dit, men so vart de tomt. Etter lenge i bilen sa Gro og Erik at dei kunne maile nåken bilde til nå viss dei fikk adressa hass, men ej anakje om de vart nåke av. So hadde han fått et tips om at de va nokre løve til i nærheita, so me kjørte dit for å sjå etter dei. Såg faktisk ei hanløve også no. Hadde berre sett holøve til no nemli. So kjørte me tilbake til leoparden. Då hadde mora klart å komme sej opp i et anna tred med blad på, og der oppi va en liten leopardunge også. So me såg to leoparda i et tred og jaffal to løve på bakken.
Me satt og såg på, og sjåføren vart litt stressa, for me skulle egentli ha kjørt opp til en plass som heite Olifants for å ete frokost der. Ingen av oss hadde ete nåke i heile dag, men tenkte ikkje over de, for ditta va no meir interessant. So me måtte egentli velje. Ville me ha frokost, eller ville me vere der? VERE DER! Va de enstemt i bilen. Randi fortalte at sjåføren hadde et enormt sår på leggen som hadde blødd heile turen, og at me kanskje burde kjøre til frokost slik at han fikk sett på det. Han hadde ramla på vei bort til bilen om morgenen like før me skulle til å fare. Men sjåføren berre bagatelliserte såret. Han va no på jobb han, og de viktige va at me fikk en tur liksom. Men me syns skikkeli synd på nå. Me bestemte oss jaffal for at me kunne spandere en heidundrandes frokost på nå etterpå, og han gikk no me på de stakkars mann. Bye bye bacon sa han i de han fikk et fullkornskjeks for å ikkje svelte i hel. So me holdt oss i live på litt kjeks i alle timane. Men me måtte få sagt frå til resten at me ikkje kom til frokost. Probleme va berre at alle andre sjåføra va for lengst komt fram til Olifants og gått inn til frokost, so de va ingen som svarte på radioen. Dei lurte sikkert på kor de vart av oss. Sjåføren prøvde stadig å kalle dei opp, men de vakje lett.
Me satt og såg på litt til, og kjørte litt fram og tilbake i området og såg litt andre dyr også. So lurte Gro på om me kunne få ei tissepause snart… Ho spurte om ikkje me berre kunne stoppe bilen no når me va mellom løvene og leoparden, for der såg de litt tryggare ut liksom og berre ta ei lita tissepause, me sjåføren sa at de kunne dei ikkje. De ekje lov, og viss nåken ser oss kunne me få bot osv. Bot va ikkje akkurat de Gro tenkte på då, men heller at de kom dyr og angreip ne… Sjåføren lurte på kor viktig de va me pause, og då kom de frå Gro at de va ganske viktig for 3 tima sida… So sjåføren kjørte til slutt ned til et vatn der de va lettare å skjule sej frå andre folk viss du berre va bak bilen, og en og en som måtte på do kunne klatre rett nedafor bilen for å tisse. So folk hong på bilen, og nesten alle unntatt mej og kari va ute. Ganske komisk egentli, for de va litt elefanta og krokodille og sann i nærheita, so de va litt nifst også…hihi. Til slutt klarte Anders å få tak i nåken i Bjølsen på mobil (de e litt dårli mobildekning i krugerparken nemli) og få sagt frå ka so skjedde og at me ikkje rakk frokost. Dei andre sjåførane hadde vel ikkje trudd på vår sjåfør om han hadde fått tak i dei heller, so de va vel like greittJ Me fikk jaffal vite at nåken skulle komme med frokost til oss slik at me fikk oss mat.
So kjørte me tilbake til leoparden, då hadde mora komt sej ned frå tredet og ståkke av, meda babyen fortsatt va i tredet. Sjåføren ville kjøre litt rundt for å leite etter mora, for ho va sikkert i nærheita sida ungen fortsatt va i tredet. Me kjørte berre nokre meter før Sofie ropte at ho såg nåke i ei busk, men ingen trudde på ne, og me kjørte vidare. Då me kom tilbake igjen hadde nåken av dei andre bilane funne mora, og ho låg akkurat der Sofie påsto ho hadde sett nåke. En skal høre på unga! Syns litt synd på Sofie ja, men va litt kult at ho faktisk hadde sett ne. Mens me satt der og venta kom en teit kudu vandrande. Han stoppa opp og merka nok at de va fare på ferde, men han visste ikkje ka, og kor de va. Han sto der ei stund, og ej håpte på at løvene skulle sette av gårde etter den, slik at leopardane fikk stikke av, men de skjedde ikkje. Kuduen nærma sej litt etter ei stund, og då røyste eine løva sej. Då sprong kuduen vekk, men løva berre la sej ned igjen.
Om morgonen før me for, hadde kari tatt me sej malariatablett til både sej og pappa, men pappa va i en anna bil, so han fikk ikkje den tabletten. Kjempelurt å ikkje ha tabletten me sej då, menmen. De e nemli slik at en bør ta tablettane til same tid kvar dag, og helst i lag med mat. So me brukte å ta tabletta når me åt frokost, for de va ca til same tid kvar dag. Men dinne dagen rakk ikkje me frokost… so me tenkte litt på at han skulle so absolutt ha hatt dinna tabletten, for han hadde sikkert ikkje vet til å spør nåken andre om han fikk låne en. Nokre tima etter frokost kom til slutt andre Bjølsen-bila til leopardstaden, m.a. pappa og dei. Då fikk me sjåførane til å kjøre so nært dei kom slik at han fikk tabletten sin. Ganske komisk egentli, men de va greitt å få ordna.
De kom fleire bila etter kvart, og de va totalt kaos der til tide. Og ikkje alle e like drevne i safariopplegget som sjåførane våra. En gong såg sjåføren vår at mora ville prøve å komme sej ned frå tredet og springe over veien (han veit ka han snakka om), men då va de en anna bil som kom akkurat og stilte sej opp akkurat der dei andre bilane hadde laga løype for leoparden. Og me fikk ikkje kontakt me dei slik at dei kunne flytte sej, for dei va for opptatt me å ta bilde og slikt. Teite turista De kom no meir og meir bila, og folk kom og for. Men so kom de bila som skulle forbi (sanne som frakta vare og slikt til restcampane) og då måtte alle flytte sej. Folk flest va heldivis flinke til å ta hensyn til kvarandre slik at dei som va der først fikk beste plassane, og folk stjal ikkje plassa frå kvarandre bevisst jaffal. Dei flytta sej litt slik at fleire fikk sjå, og va egentli ganske snilde. Fleste jaffal. Alle Bjølsen-bilane fikk vel sjå til slutt går ej ut ifrå, men ikkje alle va der samtidig som oss.
Me fann vel ut at her kom ikkje de til å skje meir i dag, og bestemte oss for å vente litt til, og so sette kursen mot satara ei stund før me egentli måtte. Ditte va for at alle skulle få sej litt pause. Inkludert sjåføren. Me visste at frokost va på vei, men me fann ut at me dreit i den og skulle heller berre fare til Satara der de snart va lønsj likevel. So me satte kursen ”heimover”. Men då fikk sjåføren beskjed på radioen at me ikkje måtte fare, for dei kom snart med frokost til oss. Me fikk ikkje lov å reise, for dei va so bekymra for oss. Me hadde de heilt fint me, sjølv om de vart litt varmt å sitte i sola heile dagen. Ej satt nemli på den sida leoparden va, so ej såg veldig bra, men der va også sola. So de va litt deili dei gongane sjåføren snudde bilen slik at ej fikk skygge. So me stoppa ved veien og venta på bilen som hadde mat til oss. I krugerparken e de slik at viss du ser en bil som står stille på veien, so vil de som oftast seie at de e nåke interessant å sjå der. Då stoppa de fort fleire bila, å so balla de på sej. Me sto som sagt å venta på mat, og de gikk ikkje lenge før andre bila stoppa opp og lurte på ka me såg på. Ganske komisk egentli. Sjåføren tipsa jaffal alle han møtte om leoparden og løvene som va lenger framme. Ekje alle som he radiokontakt med andre, og som e so kjent i parken. De må vere kjedeli å leige safaribil med en sjåfør som e der ca 1-2 gonga i året. Me møtte nåken slike. Kjekkare me en som e lommekjent.
So kom frokosten til slutt, og sjåføren skulle selfølgeli ikkje ha nåke. Han ville no ikkje vere til bry. Men me tvinga i nå litt mat. Servietten til Sofie blåste ut av bilen (ikkje lett å ete mat i open bil i fart) og då måtte me stoppe, rygge tilbake og plukke opp servietten. Ingenting skal forstyrre dyre og plantelivet der nei. Kjempeflott egentli. So ej holdt godt på tinga mine, men de va vanskeli å ete ja. Alt va pakka inn, so de vart mykje plast og papirembalasje å passe på etter kvart. Men de gikk bra.
Me fikk aldri sjå slutten på hendinga me leopardane, men dei siste bjølsenbilane som va der såg ikkje nåke meir dei heller. De va ej egentli gla for. For me va dei som såg dei først og va der heile dagen. De hadde våre urettferdi om nåken so berre kom der litt fikk sjå skikkelig action liksom. Men sjåføren trudde at leopardane kunne ligge der dritlenge no når dei hadde skygge, so ditta kunne ta tid ja.
Me kjørte tilbake til Satara, og på veien fikk me sjå strutsa også. Då me kom tilbake til satara, ga me sjåføren fri litt før som takk for fantastisk service og en dritbra dag. Me va gåen me andre også, og hadde behov for å slappe av litt. Randi hadde aldri komt sej frå framsete ho stakkar, for de vart ingen pause den dagen. Me sa til sjåføren at han måtte gå til dokter me såret sitt, men veit ikkje om han gjor de… Tvila litt.
Ej og Kari gikk til hytta mi, va låke i aue og haud etter sola heile dagen. De hadde vorte lite bruk av solbrille, for dei va so ekle at ej såg ingenting. Pappa og kari hadde no aldri på sej. Galne folk, men dei vart ikkje so låke so mej. Trur ej e litt overømfintli for lys… Ej og kari shoppa litt og ej kjøpte mej caps blant anna. Fann ut at me skulle på fleire tura, so ej trengte litt skygge for auene mine. Kari vart dårli i magen sin og va dårli resten av dagen dakal. Ej kom mej når ej fikk kjølt mej ned, tatt nokre paracetta og drakk dritmykje vatn!
Etter lønsj va de friviilig ettermiddagssafari. Pappa for utigjen, mens ej og kari va igjen i satara. Kunne me sjå nåke no som me ikkje alt hadde sett liksom? Kari sov på hytta si, mens ej shoppa litt og bada litt og tok livet med ro. Pappa kom igjen, hadde visst vore en roli safari i forhold til før på dagen.
Alle i gruppa hadde no sett The Big 5! De va sjelden. Me hadde tidligare fått vite at ca en av 70 besøkande fe sjå leopard, men her fikk alle 70 sett de… ikkje verst… The big five e leopard, løve, bøffel, elefant og nasehorn. Og e visstnok de som e omåjære å sjå når du e i parken.
Ej satt ei stund utafor hytta til Geir, Torill og Therese og prata med dei litt. Dei hadde sett 7 leoparda på turen… fy flate + gepard… so dei va veldi heldige, men de va bilen vår som fann den ”kule” leoparden, so me eige!
De bjynte å gå rykte om nattsafari, og ej og pappa prøvde å få plass i en bil. Ståle og jon prøvde å fylle opp en, og me skulle egentli vere med, men so viste de sej at ingen av oss fikk lov, for dei hadde ikkje fleire bila. Drit! De kunne våre kult å våre me på, for de hadde vårte en heilt anna type safari enn før på dagen. Men me va for treige me å melde oss på.
Ca halve gruppa for på kveldssafari og såg visst ei løve som låg å sov i veien… heldiggrisa! Dei stressa, åt middag og for avgårde. Resten va igjen i satara og hadde eggejakt. De va visst påske va de nåken som sa… hehe. Siv og synnøve hadde laga sporløp på dei nærmaste 50 kvadratmeterane og premien til alle va godteposa me litt påskeegg og litt snop. Koseli de.
De va heilt grei mat i dag også. Mykje de same som dagen før + malvapudding som smakte brent… ikkje so godt. Randi fortalte at safarisjåføren vår va sure i heile dag og holdt på å sovne bak rattet. Ja særli! Ho overdrive litt sa til og me manne hinna, Einar. Ej merka sjåføren ikkje va like actionfylt som dagen før, men de vakje rart me ditta såret på leggen… stakkars mann!
På veggen utafor kiosken va sann kart over parken, og sanne magneta der folk eller sjåførane hadde sett ulike dyr. De va litt kult, so me tok bilde. Vart greie nok dei, ikkje so tydeli, men du ser litt.
Ej for tilbake på hytta og pakka tinga mine. La igjen litt handduka som ej aldri fikk bruk for og litt sjampo og slikt. La mej, og sov godt i kaldehytta mi
Her e litt bilde frå parken som ikkje he fått plass i forteljinga mi
Stay tuned for del 3 av Brynhild goes to South-Africa!
4 comments 4 mai, 2008
Sør-Afrika del 1
Påska i år forsvann liksom… ej veit at påska va der, men ej merka lite av den. Føle mej egentli litt snytt for et ribbemåltid når ej tenke mej om Menmen, ej he hatt en super påskeferie som ikkje kan måle sej me nåke. Dei fleste veit sikkert at ej va i Sør-Afrika i påska, og for dåkke som ikkje visste de so kan ej fortelle at ej va i Sør-Afrika i påska (so no veit alle de). Bjølsen ungdomskorps (Korpse na Kari nedi Oslo) fann nemli ut at dei skulle fare på tur til Sør-Afrika, og då fikk me som familiemedlemma lov til å vere me. So Pappa, Kari og ej reiste nedover på tur.
Tysdag 11. mars
Pappa hadde bursdag, og ej og Fred va i Hovdebygda for å ete middag der og gratulere min kjære far me 50-års dagen. Her vart vel dei siste påminningane om ka ej måtte pakke gjort. Fikk litt tips i frå han so va ferdipakka for ca ei veke sida, meda ej so vidt hadde bjynt… Ej bruka ofte å pakke siste natta. Men dinne gongen va de verre enn vanli. ej hadde ikkje laga liste engong… Ka i alle dage skulle ej ha me mej??? Ej hadde fått vite at de va haust der nede, men ka vil de egentli seie? I HAVE NOTHING TO WEAR…liksom! I tillegg hadde ej fått vite at me måtte ha ei max vekt på 17 kg pga dissa instrumenta som skulle fare nedover. Ej pakka og styrte og hadde badevekta på stova for å kontrollere kofferten jamleg… Den va berre for tunge heile tida. So ej heiv ut og heiv ut ting ej trudde ej ikkje trengte til ej kom ned i 16,5 kg og stolen på stova va full med klede ej ikkje skulle ha med. Ej va fornøgde. Ej hadde klart de! 16,5 kg på en 14 dagers tur! Hurra!
Onsdag 12. mars
Va på jobb først, men reiste rett på flyplassen etter dei siste elevane mine. Då ej kom fram til vekta viste den 17,5 kg… typisk badevekt! No veit ej også at ej må plusse på 1 kg på alt ej he putta på den vekta. Inkludert mej sjølv… I følge Widerøe kan ej berre ha me 15 kg, men de gidde ingen på hovden flyplass å bry sej om. Takk til dei for det! So ej og pappa reiste ned til Kari for å overnatte der. Då fikk han pappa litt av mine ting i kofferten sin. For han va godt under grensa!
Torsdag 13. mars
Me reiste opp på Gardermoen for å treffe resten av gjengen. Ej kjente ikkje ej sjel andre enn dei to ej hadde me mej, so de va litt nifst. Men de va heldivis en kjekke gjeng so møtte mej. Ej syns faktisk at Bjølsen ungdomskorps berre kan flytte sej til Ørsta ej, so kan ej bli me… Me hadde rekna god tid til oppmøtetida og satt på flybussen og trudde at alt skulle gå bra. Men selfølgeli hadde de skjedd ei ulykke ve krysse til Kløfta (kanskje på tide å tette igjen dinna kløfta i veien snart?) so me vart forsinka likevel. Menmen, me va faktisk ikkje dei siste so kom.
Me fikk sjekka inn bagasja og kom oss gjennom sikkerheitskontrollen. Pappa fikk veksla litt penga til sør-afrikanske rand (1 rand= ca 75-80 øre), og ej og Kari fikk penga me nå. Oioioi, praktisk å ha me sej pappa på tur fann me ut ganske raskt
Me gikk etterkvart ombord på flye, som skulle frakte oss til Frankfurt. Ej so trudde ej skulle klare å gå heile live uten å ha våre i Tyskland… de gikk ikkje, men de gjer egentli ingenting. Ej he fortsatt James Bond-filmane mine
Me landa i Frankfurt so seint at ingen butikka eller kioska på flyplassen va opne, so ej fikk aldri hamstra drikke til flye slik ej hadde plana om. Va nemli lite euromynta i lomma mi til automatane so va rundtomkring… Menmen, dei he no drikke på flye tenkte ej.
So gikk me om bord i flye til Johannesburg etter mykje venting. Her va de trongt gitt! Og der skulle me sitte i 10,5 time (trur ej). Ej og Kari satt i midten på ei 4sete rad. Pappa satt ved den eine midtgongen og ei so heite Anne som spela trombone satt ved den andre. Greitt nok de. Flyturen gikk som flytura bruka om natta. Litt soving, en del makking. Trongt og felt, men en overleve. De største probleme va plass til beina. For akkurat der ej og kari skulle ha føtene våra va nåken boksa som hong fast i seta framom… ej hadde plukka ut dei tinga ej trudde ej skulle få bruk for og la dei i en pose i sekken til kari. De hadde nemli aldri våre plass til min sekk under der også. De va egentli ikkje plass til kari sin engong… Ej fann etter kvart ut at viss ej la føtene mine oppå sekken hinna og oppå skona mine, so låg ej egentli etter forholda behageli… Me fikk mat, og dei viste en film, som dei starta 2 sekund før dei kom forbi med trallene me middag, so den fikk ikkje ej mykje me mej av. So sov ej litt. Og va TYSTE!!! For de va no ikkje nåken flaske me vatn å oppdrive på flye. Nei da, her måtte en berre få drikke me flyvertinnene når dei kom forbi, og då fikk du et lite glas… jaja. Ej kunne nok ha plinga på dei heile tida om ej ville, men ej ekje typa til å gjere slik. Men då ej våkna midt på natta og holdt på å tørke ut fann ej ut at ditte va tidspunkte for å trykke på flyvertinneknappen før første gong. Og vips der kom ei flyvertinne me to glas me vatn utan at ej hadde snakka me ne. Trur du ho hadde våre borti de før eller??? Hehe.
Fredag 14. mars
Me landa i Johannesburg ca kl 11 trur ej de va. Her e klokka en time meir enn heime, so de va litt meir morgon for vår del. Spesielt etter ei natt me relativt lite søvn. Flesteparten fann bagasja si, og me gikk ut til ankomstdelen på flyplassen. Her venta og venta og venta me, for de va nåken som enten ikkje fann kofferten sin, eller so hadde den blitt ødelagt eller nåke. Ditta fikk ej aldri me mej. Ej fikk i jaffal tak i (eller dvs Kari og Anne) nåke drikke, og fikk for første gong på lenge drikke til ej stoppa sjølv! De va deili de! Ej prøvde å finne ut av dissa automatane so va like ved de me venta, men ej hadde no berre seddelpenga ej… Men kari og anne fann ut at en kunne gå ut (ej tørte ikkje de) og fann en kiosk J hurra for dei. Dei hadde no våre i Afrika før dei, begge to. På flyplassen møtte me dei to guidane våra. Siv og Synnøve. Siv va liksom sjefen og kjente folk i Bjølsen frå før. Ho va frå Telemark (trur de va Bø) og Synnøve va frå Brattvågen… Typisk å reise til Sør-Afrika og berre møte på sunnmøringa… va ikkje reint få av oss etter kvart fann ej ut… Me gikk inn i en buss som lukta Mormor… hehe. Seriøst. De lukta sann so de gjer i huse hinna.
So for me til en plass so heite Moyo der me åt lønsj. Her va de svært turistopplegg kan du tru. Her kom dei og vaska hendene våra og mala oss i fjese før me fikk forsyne oss av DEN buffeten. Her va de alt muli slags kjøtt. For eksempel nåke antilopegreier og PAP! (de vart litt pap etter kvart ja…) Pap e maisgraut som ser ut som potetstappe men smaka ingenting De va dessertbuffet der også. NAMMIS!
Etterpå fikk me litt beskjeda og ei mappe med program og kart og slikt. So kjørte me til hotellet. De va kjempefint. Nesten litt for luksus på nåken område, men heilt ordinært på andre. Pappa fikk eige rom der de va vegg som gikk an å ta vekk mellom badet og resten av rommet. So han kunne ligge i badekaret og sjå på TV, hadde han likt å bade, og hadde der våre nåke å sett på tv
Me avtalte med en gjeng om å møtast i lobbyen for å finne en plass å ete middag. Etter monge advarsla om kor du kunne gå og ka du måtte passe på, so laga me oss klar, me minimalt me verdisake på oss, ting fordelt på heile kroppen og i pengebelte rundt livet, og gikk ned i lobbyen. Me hadde fått vite at hotelle låg dritnært senteret Sandton city og Nelson Mandela Square med mykje restauranta. Me låg berre 3-5 minutt frå. O genialt tenkte ej, men i Johannesburg (eller en forstad til johannesburg som heite Sandton, for ingen bruka johannesburg sentrum meir) der bruka en bil viss en skal nåken plass. So me låg ca 5 minutt med bil vekk i frå dissa plassane, og måtte ta drosje viss me skulle nåken plass. For du måtte ikkje gå etter kl 17 om ettermiddagen for då va de farli. Derfor va me litt avhengige av å ha folk rundt oss som visste litt. Ser dåkke for dåkke oss tre i Hovden-family ute åleine i Johannesburg… neppe… So me avtalte me en gjeng om å møtast i lobbyen for å finne middag. Og endte opp på restauranten like ved hotellet, en koseli irsk pub… (Ja me gikk…me pengebelte og heile pakka). Me åt middag og gikk og la oss ganske tidli.
Laurdag 15. mars
Dinne dagen fikk me oppleve Sør-Afrika. Me skulle ut til en Township for å møte et anna korps. En township e en svart bydel. De va her dei svarte vart plassert under apartheid, og mange av dei bor her endå. På vei ut dit såg me monge skurområde og bittesmå hus. Dei prøva so godt dei kan å erstatte skura me hus i staden, men ofte bygge dei husa so små at dei enda opp me et skur i hagen for å få plass til alle. Dei kan nemli ikkje bygge hus som e høgre enn ei etasje påstår dei, for de ekje i deira natur og bo på nåke anna en bakkenivå. Ditte e nåke dei prøva å forandre på ve å bygge leiligheitskompleks i staden for nokre plassa. Spesielt i store bya. Ditte for å spare plass so de ikkje skal verte små hus overalt.
Me kom oss til townshipen Kagiso og fikk møte Field Band Foundation. Ditte va unga og ungdomma som spelte i et korps. De va gehørbasert og dei brukte ikkje nota. Dei hadde fått alle instrumenta sine frå USA og alle va stemt i G… Og dei spelte i C-dur for sej, so de førte til morsomme tonearta for dei med ”normale” instrument. Instrumenta deira va ganske tøffe å sjå på. Alle tuta peikte framover. Til og med tuba… Heftige sake. Ungdommane fikk ikkje instrumenta anna enn på øvingane, men dei hadde sine egne munnstykke so vidt ej forsto. So når dei hadde pause tok dei av munnstykka og la frå seg instrumentet på bakken. Når de kom igjen berre plukka dei opp et instrument og satte munnstykket på og spelte. Dei delte sej opp i gruppe og lærte stemmene sine, meda ej gikk rundt og filma.
Ej skulle egentli vere me å spele barytonsax, men slik vart de no ikkje likevel. Det vart litt mykje styr like før me skulle fare, der de viste sej at ej måtte ha hatt me mej dinna barytonsaxen ned sjølv, og me va ikkje sikre på om de vart felles innsjekk eller om kvar enkelt måtte passe på vekt på bagasja sjølv… De tørte ikkje ej å satse på. I tillegg måtte ej ha uniform, og då vart egentli valget greitt Men ej kjende de kribla litt i fingrane når dei andre spelte. Skulle ha spelt piccolo veit du… då kunne ej ha tatt me mej… Anyway… De va en opplevelse likevel. Og de må no ha våre en fordel å ha en person bak kameraet som kunne et par av songane dei spelte på konsertane seinare på turen utenatt J
Meda me va i Kagiso bjynte de å regne… De va litt på og av me regn, men de gjor liksom ikkje so mykje for de vakje mykje regn, og de va no varmare enn kalde sunnmøre. Men me hadde ingen plass å gjere av oss innendørs, so me måtte berre halde ut me regne. Dei so spelte skal ha stor ære for at dei holdt ut so lenge. Dei skulle liksom holde på frå kl 1030 til 15, men med african time so e de ingen so egentli veit kor lenge dei holdt på. Me skulle ha felles grilling kl 15, men den kom vel ikkje før kl 16.30 eller nåke. Og musikarane sto heile dagen. Der va ingen plass å sette sej ned, anna en på bakken eller på murane på skulen, men disse vart raskt ganske våte… Ej benytta no mej av dei muliheitene ganske ofte, men ikkje musikarane nei. Dei sto dei!
Dei øvde både i små gruppe og felles i lag me alle. Her va også nåken so spelte marimba og på sanne stålfat. Ej vart heilt fasinert av dei, og filma mykje (berre spør kari…) Her va også dansara som øvde på skuleplassen me ulike dansa til de korpse spelte. Sjarmerande J
Etter kvart vart det mat. Når dei avslutta øvinga sprang monge av ungane i Field Band fram til matserveringa og fikk sej mat. Bjølsenfolket venta litt. De regna so de va litt begrensa plass under taket, so me venta. Etter kvart bjynte den gjengen ej sto attme å stille sej i kø. Og etter mykje fram og tilbake om kor me skulle ete, om me skulle ete osv so fikk me i oss mat. Etterpå for me tilbake til johannesburg, og ga restane til Field Band (dessverre også oppvasken… håpe de ordna sej, syns litt synd på dei)
Ditta me african time nemnte ej i sta, og på vei tilbake fortalte guiden vår, Siv, at hadde de ikkje våre for at ho hadde pusha på dei nåke so inni granskauen, so hadde ikkje maten våre klar endå… Dei stressa ikkje for å sei de sann J hehe, Siv vart god på å lage mat til 200 stk i lag med ustressa medhjelpara på african time J
Om kvelden skulle me ut med en liten gjeng for å ete middag. Dinne gongen kom me oss faktisk inn til Sandton City og Nelson Mandela Square. Me va en gjeng på 8 stk (pappa orka ikkje, so han vart igjen på hotelle) som tok taxi inn og fann en plass so heitte The Butcher’s Shop & Grill (hadde hørt at der va bra mat). Då me kom dit fikk me vite at der ikkje va plass til åtte stk på ikkje-røyk, men der va på røyk. Me va litt i tvil på om dei andre i Bjølsen som hadde fåre inn før oss hadde holdt av plass til oss eller ikkje (ca halve gjengen va på den plassen den kvelden) men før me egentli fikk sjekka, hadde dei plutseli plass til oss. Me fikk et eget privat rom! De va staseli de. Følte nesten som om me måtte bestemme nåke viktig der inne. Nesten som et styremøte eller nåke… Me bestilte oss jaffal mat. Kari åt eland (ei antilope) meda ej åt struts. Va kjekt de, og sjokkerande billig i forhold til de me åt. Ca 200 kr for biff eller liknande hovudrett, vin, dessert og drink/kaffi til desserten…
Søndag 16. mars
Reiste ut til Kagiso igjen. I dag regna de mykje meir enn i går, og korpse skulle spele konsert i lag med Field Band. Dansarane kom ikkje i dag, sikkert pga regnet. Bjølsen (og kanskje også Field Band) skulle egentli marsjere litt rundt i nabolaget før konserten på skuleplassen, men ditte vart også droppa… Dei stilte sej fint opp langs veggen på skulen (for der va de tak) for å spele konsert. So de vart et looooooooooongt korps. Field Band til venstre og Bjølsen til høgre. Med kvar sine trommegruppe på kvar sin ende… Field Band spelte litt, og Bjølsen spelte litt, å so spelte dei litt i lag. De va då ej merka kor longt korpse va. De va ikkje forvirrande å stå midt mellom to trommegruppe som ikkje spelte samtidig nei… J
Men en kul konsert va de uansett. Me få publikumane som va der kosa oss jaffal, og folk dansa og klappa. Me reiste tilbake til hotelle ganske rett etter konserten. Vart litt rart å berre stikke på den måten, men slik vart no de. Fikk etterpå høre at de va første gongen dei hadde opplevd der nede at et besøkande korps ville spele ilag me dei. De sjokkerte mej! Trudde no de va en opplevelse dei fleste korps ville ha hatt me sej?
Etter me kom til hotelle, va de berre å hoppe inn og skifte før me vart kjørt ned på shopping senteret igjen. De va ikkje lenge før de stengte, so me hadde ganske dårli tid. Ej stressa mej bortjønå, men dei to ej hadde me mej eigde ikkje stressepuls eller retningssans Ej fikk no dei til å få ræva i gir etter ei lita stund, for ej hadde et oppdrag. Ej måtte finne mej regnjakke og ei bukse. For sjølv kor jønåtenkt ej va i pakkinga mi, slo alt heilt feil i de de regna i 4 daga i johannesburg. De vakje akkurat de være ej hadde rekna me… Ej og Kari fann en genial butikk som heitte Mr. Price. Her va de billi! Sleit litt me å finne ut ka størrelse ej trengte, men fann fort ut at de va visse likheitstegn me Noreg. Dvs at ej trenge akkurat størrelsen over der dei slutta… Ej va likevel heldig og fann mej ei dongribukse for en hundrelapp. I størrelse 40… me lika tala i Sør-Afrika Regnjakke fann ej mej på en sportsbutikk. Den va ikkje billi, men ej trengte regnjakke i Noreg også, so de va greitt. Ej berre lot være å sjå etter fleire i tilfelle ej skulle finne ei so va billigare. Me vasa no rundt på senteret, og ej måtte ende opp me å vere den so hadde peiling på kor me va. For same kor dårli retningssans ej he, so hadde dissa to andre endå dårligare…
Etter shoppinga møtte me Kristine og Martin frå korpse, og endte opp me å ete middag i lag me dei på en italiensk altmulirestaurant på N. Mandela Square. Her vart de biff gitt! Og so godt va de at ej ikkje merka at dei hadde gitt mej feil tilbehør til maten før den siste chipsbiten… ej skulle no ha ris ej kom ej på… jaja. Dei vakje heilt stødige i å få bestillingane rett på dinna plassen, sjølv om servitrisa las opp bestillinga vår før ho gikk frå bordet… Pappa fikk heilt feil saus til biffen sin, men som dei oppdregne folka me e so tør me aldri å seie frå…
På kvelden va de Bjølsenfest i lobbyen Ej imponerte alle på bordet
(dvs 4 stk) inkludert mej sjølv me kor go ej va på å huske ka folk heitte! Me va nesten 70 stk på tur, og ej kunne dei fleste allereide då. Ej kan alle unnatt ei no!
Steik kor go ej e!
Ei etasje opp va de meir organisert butikk me prislappa og kassapparat for de meste. Ej kjøpte mej ei veske (der ej måtte prute) og ei kul skilpadde. Etterpå måtte kari hente saxen sin for å spele konsert. Ej filma og styrte på på konserten, og etterpå va de tilbake til hotelle for å pakke ned instrumenta som skulle sendast tilbake til Noreg kl 16.00… Då me skulle ut til middag ca i 8 tida, satt fortsatt den ansvarlige gjengen i lobbyen på hotelle og venta på dei som skulle hente instrumenta…
Me for ut i lag me en gjeng, ned til same plassen som me alltid for, og fann en indisk restaurant som heitte Bukhara. Pappa og Kari va skeptiske, men villige til å prøve. Me satt der en heile gjeng me fine kvite smikke på oss og åt indisk mat J
Då me kom tilbake til hotelle va instrumenta vekk frå lobbyen, so då hadde dei nok henta dei trudde me, og gikk og la oss…
Tysdag 18. mars
Me pakka tinga våra og satte kursen mot Krugerparken. JIPPI! Fikk etter kvart på turen vite at dei som skulle hente instrumenta hadde komt den morgenen og henta dei… Her e de snakk om african time her… jaja. Gla de ikkje va mitt ansvar! (og sist ej sjekka, dvs tysdag 1.april va instrumenta fortsatt i Johannesburg…)
Slutt på del 1
I neste episode:
Veiet og funnet for tung
Krugerparken – elefantar, leopardar og andre dyr, folk både med og utan frukost.
Cape Town og andre utflukter.
Arne drikk vin
Heimreisa
8 comments 6 april, 2008
Brynhild observerer
ein stor og tung koffert, som kjem til å bli endå tyngre…
Korleis skal ein eigentleg klare å pakke for 15 dagar i ein koffert som ikkje bør vege meir enn 15-17 kg? Er nede i 16,5 no i følge mi badevekt, men kven veit kva vekta på flyplassen viser??? Og kva med shopping??? Ei lita utfordring i påskeferien… Kanskje nokre afrikanarar har lyst på dei slitne kleda mine?
Add comment 12 mars, 2008
Taco… Grande!
I går kom ej heimatt frå kurs og va trøtt, gåen, svolta, kvalme etter buss osv osv… Fred hadde våre snilde me mej og tenkt på middag. TACO! Ej va heilt me! Men Fred he en tendens av og til til å ha utruli dårli timing… Han finne nåken nye vria på gode gamle kjende matretta akkurat dei dagane ej e trøtt, sur og dritsvolta og egentli berre vil ha de gamle trygge… Han meina de godt stakkar, men de slår ikkje alltid heilt heldig ut.
I går va de tid for en ny eksperimentell vri på klassisk god mat. Han hadde nemli kjøpt sann ferdigsteikt tacokjøttdeig. Tanken va at de skulle spare oss for tid sida han visste ej va trøtt og svolta. So tanken va go, men ej vart selfølgeli skeptisk… og spesielt når han foreslo at me skulle varme den i mikroen. Då vart ej heilt frå mej. He dåkke smakt kjøt varma i mikro? (bortsett frå oppattvarma så selfølgeli) He dåkke f.eks prøvd å varme karbonade, som i følge pakken skal vere steikte? BLÆH!
Ej klarte heldivis å få nå frå dinna mikroideen og skulle varme pakken på steikepanna. Fred hadde kjøpt vanli kjøtdeig og krydder også justincase (fetteren til Justin Timberlake btw) for han veit kor skeptisk ej e til slike nye ting, men ej bestemte mej for å gi dinna nyegreia en chance (ikke si nei, men si ja og gi det en chaaaaaaaaance).
Ej fyrte opp steikepanna og slengte snabben på panna (ja, for de va snabb, ikkje sann kverna ting) Då starta problema. Kor i alle daga e de meininga at du skal tilberede en slik ting? Konsistensen va heilt syko. De va vanskeli å dele opp både når den va varme og kalde. Ej bruka å like å ha kjøtdeig til taco i ganske små bita. Derfor føretrekke ej sann kverna kjøt i staden for snabb viss me he muliheit til de. Men ditte va no et makkverk å få delt opp i små bita. Og spesielt mens plata på ovnen sto på…. Ej måtte berre ta vekk panna for at de ikkje skulle svi sej i bita som va like store so fiskebolla…
Smaken på kjøte va heilt ok, so de vart en grei middag. Men ej lure på om nåken he tips til korleis en skal tilberede ditte styre? Viss nåken he gode tips e ej villi til å gi de ej chance til, men før då helde ej mej til vanli kjøtdeig og krydderpose. Faktisk like enkelt de…
Gode tips vert sett stor pris på 
6 comments 9 mars, 2008
Godt nyttår folkens :)
Hei og hå. No e de jammen lenge sida sist ej he skreve nåke her inne. He store plana om å skjerpe mej, men de blir liksom aldri nåke av.
Ej lurte ei stund på å legge ned heile bloggen pga null interesse, men den e no her fortsatt. Føle nesten at ej bør ha den berre so at folk finne mej når dei søke på kalkun (for dei so lure so les innlegg frå ca 1 år sida om nyttårsmiddagen min)
Me fe no sjå om ej finne på nåke lurt å skrive om etterkvart, å so fe me no sjå om folk gidde å lese de… taim vill sjåo
Uannsett… godt nyttår folkens! kos dåkke vidare
Helsing mej
2 comments 6 januar, 2008
Brynhild observerer
Gul som prøver å lande på brillene til Fred, medan han har dei på seg…. :D
Add comment 1 oktober, 2007
VY ÅIPØIER THÆII!!!
No e ho her endeli, folkens!!!! Ej fikk ikkje til å legge ne ut me sann kvalitet so ej hadde håpa på, men de e bedre enn ingenting! Ej måtte legge den ut på youtube for å kunne legge den her. Men de gjor ingenting, for dinne e verdt å ha på youtube!!!
For dei som ikkje ana ken og ka ej snakka om, so vil ej berre sei: Sjå på filmen, og nyt det geniale med den!!!!
2 comments 23 august, 2007
Puslepusle
Ej he pusla ej! Men ej he heilt gløymt å legge de ut. De e ganske monge dagane sida ej vart ferdi no. Faktisk i ferien faktisk. 1488 brikke… nesten heilt sjøl! Trur fred la på plass en 7-8 stykke, og nokre av dei me hjelp frå mej Kjekt va de til tide, men ej holdt på å bli litt gal når nesten alle brikkene va i samme fargenyansa… mykje himmel og vatn og bygninga på kveldstid verte en litt gal av…. mykje lilla og blått for å sei de slik!
Men de va litt arti når ej pusla mens ej halvveis såg på filmen Prinsesse på vift. Ho sprong nemli rundt i Roma, og plutseli va ho der ej satt å pusla… de va litt vitti! Men ej fikk ikkje nåke særli hjelp derifrå, for filme va i svart/kvitt…
Her e bilde:
3 comments 23 august, 2007
