Sør-Afrika del 2

Hei! Her e den etterlengta del 2. Enjoy!

Tysdag 18. mars

Me satte oss i bussane og kjørte mot Krugerparken. No hadde me også fått me oss en engelsk guide i bussen som skulle guide oss langs veien. Sikkert kjekke ho, men auene datt nok igjen til tide ja J

Me kjørte i retning Krugerparken, men på veien dit måtte alle store kjøretøy over ei vekt. Ditte va av sikkerheitsmessige grunna, og i utgangspunkte hørtest de greitt ut, men slik vart de no ikkje. Sida me va nesten 70 stk so måtte me reise i to bussa. Ej satt i en buss som va heilt full me både folk og bagasje og me kjørte bak den andre bussen. Den første bussen (me mindre folk i) kjørte over vekta først. Det gikk fint, og dei kjørte vidare. So va de våra tur. De gikk ikkje like bra me oss… Me va for tunge bake og fikk ikkje kjøre vidare før me hadde ordna opp i det. I tillegg fikk busselskape ei bot på 500 rand… Sjåføren og Synnøve vart nok litt oppgitt. Ka skulle me gjere no? Ditta va liksom ikkje et problem me hadde tenkt på engong.

Synnøve ringte til Siv i den andre bussen og fortalde om situasjonen. Då fikk me etter kvart vite at dei hadde såtte av en del folk på en bensinstasjon et stykke frå vekta og va på vei tilbake for å hjelpe oss. Stor latter i bussen… jaja, ditte blir action. Dei kom tilbake og 10 stk frå vår buss gikk over i deira. So kjørte dei over vekta for 2 eller 3 gong (trur dei va over der før dei slapp om bord våre folk også) og det gikk fint. Me hadde i mellomtida fått vite ka me måtte gjere. Alle tunge måtte sette sej fremst i bussen, og dei lette bakerst, men likevel så langt fram me kom oss. Ditte va for å få meir tyngde fram i bussen, for de va bake so va problemet. So me omrokkerte heile gjengen og kjørte over vekta igjen. Me va fortsatt litt vel tunge, men fikk lov til å kjøre vidare. Stor jubel!!!

So kjørte me avgårde i lag med buss nr 1 for å finne Siv og gjengen. Då fikk Synnøve en telefon frå Siv. Dei måtte gøyme sej i bushen, for dei hadde sett en bil som såg ut som en vaktbil frå vekta. Stor latter igjen! Når me nærma oss der dei hadde slåppe av folka såg me plutseli en 10-12 Bjølsenhaud som poppa opp av graset. De va et utruli morsomt syn… Me fikk tilbake våre folk og dei i graset fikk plass i sin buss så fort som muli å so kjørte me vidare… Synnøve va litt skipla av heile greia, for ho hadde nesten blitt arrestert av dissa vektfolka for ho krangla sann me dei… I følgje folk me peiling so skulle ditta egentli ikkje ha våre nåke problem, men dei som satt ve vekta hadde egentli ikkje peiling på korleis den fungerte. Der va visst nåke feil på datamaskina og vekta, men de klarte dei ikkje å fikse, og ikkje ville dei de heller… jaja. Action på tur i dag!

Me stoppa etter kvart på en plass som heitte Wimpy’s (burgersjappe) so me fikk ete litt mat før me kjørte vidare. På den plassen va sann informasjon om malariatredet/febertredet på et stort skilt. Før trudde dei nemli at de va treda dei vart sjuke av.

På vei til krugerparken kjørte bussen blant anna over et fjell, og pappa hadde nok våre ganske engstelig for han såg veiane, bakkane og ka fart bussen hadde. Ej e gla for at ej sov mesteparten av veien… Hørte nåke so peip framme me sjåføren heile tida, og lurte på ka de va for nåke. Kom fram til at de va en alarm som peip kvar gong han for over 100km/t… for de va max de dei hadde lov til. Den alarmen gikk av OFTE! På veien ned frå fjelle såg me mykje bananplantasja, de va litt kult. Me hadde også fått vite på turen at de opprinneli ikkje e so mykje tred i Sør-Afrika, men at dei fleste treda me ser he blitt planta der, og at dei bruka so mykje at grunnvatne, at dei andre plantene slite me å overleve. Og der va MYKJE tred!

Me va som vanli litt forsinka i avreisa frå Johannesburg. Ej trur de va m.a. for at me venta på ei venninne av Ranveig (ei av sjefane i turkomiteen) som skulle vere me oss, og ditta me vekta gjorde at me vart endå seinare. Me kjørte inn i Krugerparken ei stund etter skjema, og me merka at de bjynte å bli litt mørkare ja. Me kjørte inn Paul Kruger-gate og va på vei til Skukuza rest camp.

Ej fikk seinare vite, at en av bussane vart stoppa i kontroll for å ha kjørt for fort, so sjåføren va ute og prata me en politimann, so såg folk bussen at dei gikk og holdt kvarandre i handa mens dei prata, å so kom sjåføren inn i bussen igjen. Då viste de sej at sjåføren og politimannen opprinneli va frå same stamme eller nåke, og at han då slapp å betale bot… Kult system må ej sei! J

På veien til Skukuza såg me kudu, hyene og elefant!! Alle va heilt oppi øs og tok bilde til den store gullmedalje.

Då me kom fram til Skukuza vart de kjempefort mørkt. Me hadde visst kom fram akkurat i tide. Portane til rest campane stenge kl 18.00 og me kjørte inn porten ca 18.05… Flaks. For ka som hadde skjedd viss me kom for seint visste ikkje me. Ej las i et hefte at me hadde fått bot, men at me nok hadde fått lov til å komme inn) Då me endeli fikk nøklane til hyttene me skulle bo på, og bussen hadde kjørt oss dit, va de heilt kolsvart ute. Hipp hurra for lommelykta ej hadde lånt me ne Kari og hadde lett tilgjengeli i sekken. De va mørkt gitt! Me fikk hjelp i frå en merkeli person til å finne hytta. Han berre tok kofferten min og Kari sin og bjynte å småspringe mot hytta han, meda ej sprong attiveia og lyste me lykta mi. Me bodde loooooongt borti høgget. Dei to andre ej hadde me mej hadde fortsatt ikkje fått stressgenet, og spurte no selfølgeli mej kor me skulle. Ej sa: Ej anakje, ej berre fylle kofferten min ej, trur de e viktigast akkurat no Mannen fann jaffal hytta, og ville sikkert ha litt penga for de, men sida me aldri spurte om hjelp, han berre gjor de, so leika me uvitande nordmenn og berre takka fint for hjelpa meda mannen gikk tomhendt derifrå. De kan også vere at han fikk nåke frå Siv og Synnøve for dei ordna slik den andre plassen me va i Krugerparken nemli… ken veit? Ej bryr mej egentli ikkje.

So skulle me på Braii. Dvs grilling igjen. Me satt på en kjempekoseli uterestaurantlignandeplass og skulle igjen få grilla kjøt og pap! De va sikkert godt, men de va frykteli sterkt krydra, og kjøte gikk ikkje an å tygge. Ej trur mesteparten låg igjen på fatet, men mesteparten hadde nok våre inni munnen min først ja… ej måtte berre gi opp. Nåke gikk ned, men mesteparten vart igjen… ej e gla de va mørkt so ingen såg de Desserten va og då. Nåke puddinggreier (bread and butter pudding) me varme vaniljesaus på. Etterpå gikk me tilbake på hytta. Ej skulle berre ut (!) i kjøleskapet me litt drikke slik at den skulle bli kalde, og då ej kom innatt såg ej ei DIGER knallgrøne grashoppe oppi senga hass pappa. Steik kor ej kjipte mej! Pappa fikk fanga den inni ei jakke og kasta den ut. Ej veit at dei ikkje e farlige og slikt, men ej vil ikkje ha sanne dyr der ej skal sove uansett ej! So måtte ej tenke hardt på ka ej skulle ha me mej på safari neste dag, for me skulle pakke resten i koffertane for dei vart flytta til Satara rest camp. Me la oss drittidli ca halv 10, utan å ha på aircondition. Dei to andre va nemli allergiske mot airkondition. Her e me nordmenn i Sør-Afrika der de e driiiiiiiitvarmt, å so e der faktisk airkondition på hyttene, men de fikk ikkje ej lov til å ha på om natta, for dei ville ikkje bli forkjøla… Ej derimot vil mykje heller sitte å snufse resten av turen enn å ikkje sove på fleire daga… e litt rar på den måten. Uansett so hadde me ikkje på airkondition den natta, og trur ingen av oss såv nåke særli godt. Ej irriterte mej over at me ikkje kunne ha på dinna vifta, men gjor ingenting med de.

Onsdag 19. mars

Me sto opp kl 5:30 og for bort til bussane me bagasja og safaribilane ca til avtalt tid. Me va kanskje 5 min for seine, og de merkast. For alle bilane hadde fylt sej opp, so der va ingen bil me tre ledige plassa. So me måtte sitte i forskjellige bila. De va plass til 10 stk + sjåfør i kvar bil. Tre rade me tre sete oppe, og en i lag me sjåføren. Kari fann sej plass på rekke nr 2, meda ej måtte sitte attme sjåføren. De same måtte han pappa. Ej fikk plass i same bil som ne kari, men han pappa måtte i en anna bil. De va no greitt nok å sitte attme sjåføren vår, Benne (eller Bene eller nåke lignande). Han va kjempekul og fullstendig gal men ej satt so mykje lavare enn resten so ej fikk ikkje sett so bra som dei. Ej såg alle dyra som dei andre såg, men ikkje so bra, og ej va alltid sist me å sjå ting… I tillegg hadde ej et kamera frå steinalderen i forhold til alle andre, so bilde virka som om va berre å gløyme.. Dei såg so dårlige ut at ej nesten ga opp (når ej fikk tømt kameraet på dataen, såg ej at bilda va mykje betre enn ej trudde først. Takk og pris for de. Då vakje de heilt bortkasta.) Ej og kari satt i same bil som Jeanette, Anders og Fredrik, Randi og Einar, Erik og Gro og Sofie. Va en kjekke gjeng å fare på safari med de. Erik hadde kamera me ei halvmeterlonge linse, so me skal pushe litt på dei for å få litt bilde

Me kjørte litt rundt i parken og fikk sett mykje dyr, som for eksempel en heil haug med impala (ei antilope som vert rekna som Krugerparkens McDonald’s for alle ete dei… men de e likevel dei de e mest av, so me fikk sjå en del av dei) meir kudu, hyene, bavian, flodhest, sebra, giraff og nasehorn og masse forskjellige fugla! Og gnu. Mykje gnu i forhold til pappa og dei. Me trudde først at de va bøffel me såg, men de va heile tida gnu…Me va den første bilen som såg nasehorn trur ej. Me vart etter kvart nasehornbilen følte ej.

Me kjørte tilbake til Skukuza for å ete den beste frokosten på heile turen, og då møtte me dei andre folka. Pappa og dei og en bil til hadde sett to leoparda som sprong over veien, men dei hadde ikkje sett nasehorn. Dei hadde dritflaks me leopardane sine, for som sjåføren vår sa, so kan ikkje me finne leopard. Dei må finne dej. De e ikkje alle som fe sett leopard i kruger. Statistikken sei at en av 70 ser dei, so då følte me at dei nok kom til å vere dei einaste som fikk sett de.

Stakkars Sofie i vår bil hadde resten av familia si, inkl. lisjesystra Elise i en av dei bilane som fikk sett leopard, og de fikk ho høyre frå Elise ja!! So ho håpte at me også fikk sett en snart. Eller at me fikk sett løve, men ikkje systra. Ej må sei at ej va litt eni me ne Me kjørte rundt og såg fleire dyr, m.a. flodhest, krokodille og elefanta. I bilane hadde dei sann radioanlegg so dei hadde kontakt me kvarandre. Då rapporterte dei til kvarandre om ting dei hadde sett, og tipsa andre bila som va i nærheita av der ting skjedde. Me fikk et tips om nokre elefanta som va på vei over veien, og at de nok kom til å ta sopass longe tid at me kanskje rakk det, so sjåføren vår snudde bilen og satte kursen mot der han hadde fått vite om at elefantane va. De va litt usikkert om me kom til å rekke de, men me prøvde. Ditte va første gongen me kunne få sjå elefanta på nært hold, for den me såg frå bussen dagen før va ganske longt vekk og sto me raua til nesten heile tida. Me rakk i alle fall fram. Litt seint, men likevel fikk me sjå mykje. For i det me sto oppe på ei lita høgd (dei andre va på vei nedatt, for dei hadde stått der ei stund) so kom de et lite følgje me elefanta rett forbi bilen. Då va de viktig at me va heilt stille so sjåføren hysja i vei på oss heilt til dei kom forbi. Då va de litt kult å sitte framme J fikk dei veldi nært, og dei va STORE! Etterpå takka sjåføren vår han so hadde tipsa oss og sa: Thank you, I owe you a…. impala… og so kjørte han vidare…

Me kjørte tilbake til Skukuza der me åt en fantastisk go frokost, og fortsatte på safarien. No skulle me kjøre litt hit og dit før me skulle ende opp i Satara. Me kjørte meir rundt i området og snirkla oss mot Satara. Me møtte no stadi vekk andre bila, og dei konkurrerte veldi sej i myllå. Særli vår bil og pappa og deira sin bil me sjåføren Jan møtte kvarandre ofte. Dei kjørte ofte om kapp. Dvs vår bil kjørte om kapp me dei enten dei ville eller ikkje. Dei va heilt galne, og de va utruli morsomt. En gong tok sjåføren vår å slo til speile på bile hass pappa og dei, og kjørte fort frå dei. Han kunne sikkert irritert på sej dei fleste, va sikkert derfor de va so morsomt J

Sjåføren vår lurte på om me va villige til å ta en liten omvei som dei andre ikkje hadde tenkt å ta. Me va selfølgeli heilt me, sjølv om ditte skulle føre til at me kom litt seinare fram enn resten. Men de gjorde ikkje oss nåke. Sjåføren virka som om han hadde peiling, og viss han meinte de va meir sjans for å sjå forskjellige dyr der, so va no me heilt me. So me kjørte av ”hovudveien” og kjørte heilt åleine uti gokk. Sjåføren vår skrudde av radioen sin for me hørte ingenting frå andre på dritlenge.

På dinne ”lisje” omveien opplevde me 4 ting so ej huska godt.

1. Ej fikk bytta plass me ne Randi, so ej fikk sitte oppe ilag me dei andre. Tusen takk til Randi for det!

2. Me såg en stakkars giraff me litt ødelagt kne. Han gikk heilt vanli, men hadde en kul på knee sitt. Dakal vennen.

3. Me møtte en elefant med en elefantunge rett attme veien. Då me nærma oss vart mora sinte og nærma sej bilen meda ho brølte/rauta høgt. Då trur ej alle i bilen vart relativt redde (kanskje ikkje sjåføren, men resten) og han hysja på oss for at me skulle vere rolige, men folk ville berre vekk. Me vart no til slutt stille, men elefanten va fortsatt litt sint. Då bjynte sjåføren vår å ruse me motoren. Då rygga elefanten litt. Randi vart heilt vettskremd og vart nesten sinte på sjåføren vår. Han vart litt fortvila over at me ikkje stolte på nå. Ej va redde, men tenkte nok at han e gal, men ikkje so gal at han provosera en elefant me vilje. Han veit nok ka han gjer. Etter kvart roa elefanten sej litt, me rygga litt bak og lot den få litt avstand, før me kjørte forsiktig forbi. Etterpå stoppa sjåføren bilen og sa at me måtte stole på nå. De einaste som hjelpe e å lage sanne lyda, for då blir elefanten redde og går sin vei. Han hadde nok opplevd de før ja…

4. Me kom til et lite vatn og der sto de en eller to vanlige personbila frå før. Me såg nokre dyr i området og stoppa for å sjå me også. Då fikk sjåføren kontakt me dei bilane som sto der og fikk vite at de låg ei løvinne me en unge borti graset. Me fikk til slutt aue på ne me også. Og følte oss ganske stolte over at me hadde sett løve. So vidt me viste hadde ingen andre bila sett det dinne dagen. Spesielt sofie og ej va ganske happy J Løva va ganske longt vekk og me såg berre so vidt, og ikkje so lenge, men me såg! De va de viktige. Etterpå sa sjåføren at me ikkje måtte sei til nåken at me hadde kjørt dinna veien og at me hadde sett løve. Ikkje til nåken av dei andre i følget vårt. Han sa også at me va einaste bilen som hadde sett løve, dvs at ingen hadde sett de… OK? Me måtte love at me aldri hadde våre der. De va ikkje Sofie særli happy for, men ho gikk no me på de.

De vakje alltid heilt lett å forstå når sjåføren vår tøysa og når han va alvorli, so me lurte på om alle andre også kjørte same vei, men han ville berre få oss til å tru at me va dei einaste so kjørte der, men i følge nå pappa hadde dei prøvt å tilkalle nå fleire gonga, uten å få kontakt, so ej trur faktisk me va dei einaste so va der. I tillegg he dei kanskje litt plikt å informere dei andre, og de hadde ikkje han gjort. Men ej fortalde no likevel til folk at me hadde sett løve, men de va først etter at ej hadde hørt at Gro og Erik hadde sladra… J So nesten heile Bjølsen veit om det, men ej veit ikkje om dei andre sjåførane veit det. Han hadde sikkert ikkje lov å gjere de, men i følge Synnøve va han ganske kjent for å ikkje følgje alle regla, og irritere dei andre sjåførane. Det merkast J

Sjåføren stressa ganske på slutten, for me va visst ganske seint ute i forhold til de tidspunkte me skulle vere framme på Satara. Sjåføren va sikker på at me va dei siste som kom fram, men då me nærma oss Satara møtte me plutseli bile hass pappa og dei. Dei hadde heller ikkje komt fram endå. Jaja, då va me jaffal ikkje heilt sist trudde me. So kjørte me resten av veien fram, og endte opp me å vere dei første som kom… so enten tøysa sjåføren vår igjen… eller so va dei andre endå treigare, eller so hadde me misforstått ka tid me skulle vere der. Anyway so kom no alle fram til slutt, og me skulle verte fordelt til hyttene våra.

Mens me va på safari hadde bagasja vår vårte frakta til Satara for lenge sida, og sto klar i eine hytta. Dvs hytta vår… so me måtte vente til alle hadde fått koffertane sine, og de sto sanne hjelpara so skulle gi oss dei. De va utruli vanskeli å kommunisere me dei, for når dei hadde båre ut koffertane ut av hytta vår (inkl våra kofferta selfølgeli, for dei visste no ikkje de) so skulle ej ta dei koffertane som me eigde. Men ikkje snakk om at ej fikk lov å ta dei sjøl… dei skulle bære dei til mej, men då tok dei liksogodt også en koffert som sto ved sida av sjølv om ej prøvde å sei at den ikkje va vår… de hjalp ikkje… menmen, ej lata som ingenting og berre heiv den ut når dei va gått. Ekje greitt når dei ville vere so hjelpsomme, men egentli ikkje høre etter ka dei skulle hjelpe dej me, et problem me møtte på fleire gonga.

So kom me oss inn på hyttene, og då kom Siv forbi og lurte på om me ville ha ei ekstra hytte, for dei hadde fått for monge nøkla, og hyttene va alt betalt for so… ej sa at me kunne no ta en nøkkel me, å so kunne no me sjå ka me gjorde me den. So ej fikk en nøkkel til ei anna hytte i same ringen. Alle hyttene va i diverse ”nabolag” forma som sirkla.

Ej bestemte mej for å ta mej en tur bort til dinna hytta for å sjå på den. Hytta me hadde fått va ganske identisk me hytta i Skukuza, heilt grei liksom. So gikk ej bort til hi hytta og låste mej inn. Den va MYKJE finare. Ej hadde glasskyvedør i staden for ei sann rare dør som va delt i to og small igjen sann so hi hytta, og der va berre to senge, so der va litt meir golvplass. I tillegg va badet mykje finare, og skikkelig airkonditionanlegg. Airkonditionen va også en grunn til å flytte frå dei hine to. Som ej skreiv tidligare ville no ikkje dei ha på de om natta, so då va de best om ej hadde de åleine. Ej gikk tilbake til hytta og sa mens ej henta kofferten. EJ FLYTTA! Hytta der borte va mykje finare. Dåkke e velkomne til å bli me, men ej flytta jaffal. So gikk ej bort, og ingen av dei vart me. Heilt greitt for mej. Å ha hytte for mej sjølv i 2 nette va ikkje mej i mot. Ej hadde tid for mej sjølv, ha bad for mej sjøl, kunne ha de kaldt. Deili!! So ej tok mej en dusj og ringte Fred for å syte og skryte litt. So shoppa me litt på souvernirsjappa og kiosken so va der. Alle tre kjøpte sann kart over krugerparken me sann bilde ta dei dyra so brukte å vere der. Såg at Gro og Erik hadde de og fikk lyst til å ha et slik at ej kunne krysse av på dei dyra me hadde sett. Litt lettare å huske då + at de e litt kult å vise fram i ettertid. Ej kjøpte også dominospel og nåken kort me fugla på. So va de middag.

De va Braii eller Boma igjen (ej veit ikkje forskjella, men begge he nåke me grilling igjen. Sto berre to ulike namn i programmet) Kjøtet og maten va litt betre i dag enn i går, men desserten va no grei nok. Me fikk nåke so heite Malva-pudding, so kan sjå nesten litt sann sjokoladekakeaktig ut på farge og konsistens, men som ej basert på dadla eller fiken eller nåke sant. Me varm vaniljesaus smakte de heilt greitt. Kari hadde kjøpt de på en restaurant i Johannesburg, so ho hadde smakt de før. So gikk me opp på hytta na kari og Pappa. Me satt oss til å krysse av på dyra me hadde sett som me huska og dilla litt. So gikk me å la oss. Ej såv driiiitgodt på et kaldt rom!

Torsdag 20. mars

Me skulle opp drittidlig for morgensafari, og hadde avtalt me sjåføren om å møte kjempetidli sann at me va første bil ut porten når den opna kl 5.15. Me kom til bilen, og ej og Kari satt oss på rad to i lag, men då Gro og Erik kom vart dei heilt forfjamsa… hadde me bytta plassa? So ej berre hoppa mej ned igjen til der ej satt på slutten av dagen før. Same for mej berre ej ikkje måtte sitte nede. I tillegg va me først, so de skulle berre mangle tenkte ej… Men Randi og Einar hadde ikkje komt endå, og dei andre bilane hadde fylt sej opp relativt raskt… So me sendte folk ut for å finne dei. Dei kom til slutt, å då måtte Randi sitte framme slik ho gjor på slutten av dagen før. So ho spurte om me ikkje kunne rullere på den plassen dinne dagen. Ej tenkte at de måtte dei gjerne, men ej kom ikkje til å sette mej der… Menmen me hoppa i bilen og gjorde oss klar til å kjøre ut porten. Som siste bil…

Mens me satt og venta på Randi og Einar såg ej at sjåføren vår leita fram et førstehjelpsskrin. Men han mangla tydelivis sann desinfiserande middel eller nåke, for de fikk han låne me bilen framom. So såg ej at han dilla me et sår på leggen sin, men ej tenkte ikkje so mykje meir over det.

So kjørte me. Då hadde han sjåføren bestemt sej (igjen) for å kjøre en anna vei enn alle andre, for han hadde en følelse av at de va mest rett den dagen, men då me kom ut porten so for vel 4 bila i eine retninga og 3 bila (inkl oss) i ei anna. So me va ikkje åleine likevel. Sjåføren speeda opp og havna først, og me endte opp uti bushen åleine igjen. Om dei andre va bak oss eller tok en anna vei veit ikkje ej, men me va jaffal åleine. De va ganske mørkt endå, og veldi kaldt. Me fikk tilbod om teppe, men me klarte oss. Hadde no jakke på mej heldivis. Men de va litt deilig kaldt. Me va i dag på kattejakt! Alt som heitte løve, leopard og gepard va liksom dagens mål! Alt anna hadde me no alt sett liksom. Me kjørte og kjørte og såg i vei. Me såg ikkje so mykje interessant på veldi lenge, men stoppa litt opp for å sjå på soloppgongen. Poenge me sann morgensafari, e å kunne sjå dyra før sola he komt skikkelig opp og de he vårte dritvarmt. For då stikke alle dyra inn i skyggen og e vanskelige å sjå. Me kjørte endå meir, og såg no litt sanne dyr me hadde sett før + at me såg en sjakal. De hadde ikkje me sett i går.

So fikk me høyre frå sjåføren etter ei stund. Den gode nyheita va at me hadde valgt rett vei, men den dårlige va at me hadde kjørt forbi geparden… DRIIT! Tenkte me, og ej lurte på om me hadde kjørt forbi utan å ha sett den, eller om den ikkje va der då me kjørte der. Fikk seinare vite frå dei som hadde sett den at den på veien då dei kjørte forbi. De va egentli greitt å høyre, for då vakje de me som hadde berre kjørt forbi utan å ha sett den. For de låg ingen gepard på veien jaffal då me va der! De e sikkert!

Me kjørte vidare, og folk va ganske trøtte, so halvparten av bilen sovna. Ej halvsov litt innimellom. Va vel aldri heilt vekk, men de va tungt å holde auene opne. Ej lurte på sjåføren tenkte. Må no vere litt drit å ta turista på safari viss dei sitte å søve…

Kjørte vidare, og plutseli stoppa sjåføren. Der sto bila i veien so me visste der va nåke. Guys, there’s a leopard in that tree. DÅ våkna alle i bilen. Oppe i et sant dødt tred låg en leopard på ei grein. (en ho leopard fann me seinare ut) De viste sej at ho hadde blitt jaga dit av 4 løve, som låg og venta på at ho skulle komme ned igjen. Leoparden hong i tredet, og vart sikkert kjempevarm av sola. De va steikande sol, og ingen skygge sida der ikkje va blad i tredet. Sjåføren sa at leoparden hadde to val. Enten å vere i tredet og dø av varme, tørke og sol eller å gå ned å ta kampen med løvene… liksom valget mellom to måta å dø på. Stakkars leopard. Kari satt heile turen og håpte på å få sjå en sebra som vart felt av nåkre løve. Ej syns ho va grotesk. Ej veit de skjer, men ej vil ikkje sjå at de skjer på skikkeli… Men når ej tenkte mej om so ville ej heller at de skulle komme en teit sebra eller impala eller nåke forbi slik at løvene gikk for den enn at den skulle ta leoparden. Ej fikk liksom et sant personlig forhold til leoparden etter kvart liksom.

Me satt og såg på dei ei stund. Me såg to av løvene som låg på bakken, men hadde fått vite at der skulle vere 4. Men me alle buskene og slikt va de vanskeli å sjå ting. Etter kvart bjynte leoparden å krype ned gjennom tredet, men for opp igjen. For då røyste løvene på sej. So kraup ho ganske longt ned so de va vanskeli å sjå ne. Sjåføren trudde ho hadde komt sej vekk, og ville kjøre vidare, men ej såg at ho va der endå, berre veldi longt nede på trede, bak ei busk. Og me vart der litt til. Men de skjedde ingenting. Sjåføren vart litt lei sej, for ditta va et syn som han aldri hadde sett før, og han hadde ikkje meir batteri i kameraet sitt. Han fikk tatt en del bilde akkurat då me kom dit, men so vart de tomt. Etter lenge i bilen sa Gro og Erik at dei kunne maile nåken bilde til nå viss dei fikk adressa hass, men ej anakje om de vart nåke av. So hadde han fått et tips om at de va nokre løve til i nærheita, so me kjørte dit for å sjå etter dei. Såg faktisk ei hanløve også no. Hadde berre sett holøve til no nemli. So kjørte me tilbake til leoparden. Då hadde mora klart å komme sej opp i et anna tred med blad på, og der oppi va en liten leopardunge også. So me såg to leoparda i et tred og jaffal to løve på bakken.

Me satt og såg på, og sjåføren vart litt stressa, for me skulle egentli ha kjørt opp til en plass som heite Olifants for å ete frokost der. Ingen av oss hadde ete nåke i heile dag, men tenkte ikkje over de, for ditta va no meir interessant. So me måtte egentli velje. Ville me ha frokost, eller ville me vere der? VERE DER! Va de enstemt i bilen. Randi fortalte at sjåføren hadde et enormt sår på leggen som hadde blødd heile turen, og at me kanskje burde kjøre til frokost slik at han fikk sett på det. Han hadde ramla på vei bort til bilen om morgenen like før me skulle til å fare. Men sjåføren berre bagatelliserte såret. Han va no på jobb han, og de viktige va at me fikk en tur liksom. Men me syns skikkeli synd på nå. Me bestemte oss jaffal for at me kunne spandere en heidundrandes frokost på nå etterpå, og han gikk no me på de stakkars mann. Bye bye bacon sa han i de han fikk et fullkornskjeks for å ikkje svelte i hel. So me holdt oss i live på litt kjeks i alle timane. Men me måtte få sagt frå til resten at me ikkje kom til frokost. Probleme va berre at alle andre sjåføra va for lengst komt fram til Olifants og gått inn til frokost, so de va ingen som svarte på radioen. Dei lurte sikkert på kor de vart av oss. Sjåføren prøvde stadig å kalle dei opp, men de vakje lett.

Me satt og såg på litt til, og kjørte litt fram og tilbake i området og såg litt andre dyr også. So lurte Gro på om me kunne få ei tissepause snart… Ho spurte om ikkje me berre kunne stoppe bilen no når me va mellom løvene og leoparden, for der såg de litt tryggare ut liksom og berre ta ei lita tissepause, me sjåføren sa at de kunne dei ikkje. De ekje lov, og viss nåken ser oss kunne me få bot osv. Bot va ikkje akkurat de Gro tenkte på då, men heller at de kom dyr og angreip ne… Sjåføren lurte på kor viktig de va me pause, og då kom de frå Gro at de va ganske viktig for 3 tima sida… So sjåføren kjørte til slutt ned til et vatn der de va lettare å skjule sej frå andre folk viss du berre va bak bilen, og en og en som måtte på do kunne klatre rett nedafor bilen for å tisse. So folk hong på bilen, og nesten alle unntatt mej og kari va ute. Ganske komisk egentli, for de va litt elefanta og krokodille og sann i nærheita, so de va litt nifst også…hihi. Til slutt klarte Anders å få tak i nåken i Bjølsen på mobil (de e litt dårli mobildekning i krugerparken nemli) og få sagt frå ka so skjedde og at me ikkje rakk frokost. Dei andre sjåførane hadde vel ikkje trudd på vår sjåfør om han hadde fått tak i dei heller, so de va vel like greittJ Me fikk jaffal vite at nåken skulle komme med frokost til oss slik at me fikk oss mat.

So kjørte me tilbake til leoparden, då hadde mora komt sej ned frå tredet og ståkke av, meda babyen fortsatt va i tredet. Sjåføren ville kjøre litt rundt for å leite etter mora, for ho va sikkert i nærheita sida ungen fortsatt va i tredet. Me kjørte berre nokre meter før Sofie ropte at ho såg nåke i ei busk, men ingen trudde på ne, og me kjørte vidare. Då me kom tilbake igjen hadde nåken av dei andre bilane funne mora, og ho låg akkurat der Sofie påsto ho hadde sett nåke. En skal høre på unga! Syns litt synd på Sofie ja, men va litt kult at ho faktisk hadde sett ne. Mens me satt der og venta kom en teit kudu vandrande. Han stoppa opp og merka nok at de va fare på ferde, men han visste ikkje ka, og kor de va. Han sto der ei stund, og ej håpte på at løvene skulle sette av gårde etter den, slik at leopardane fikk stikke av, men de skjedde ikkje. Kuduen nærma sej litt etter ei stund, og då røyste eine løva sej. Då sprong kuduen vekk, men løva berre la sej ned igjen.

Om morgonen før me for, hadde kari tatt me sej malariatablett til både sej og pappa, men pappa va i en anna bil, so han fikk ikkje den tabletten. Kjempelurt å ikkje ha tabletten me sej då, menmen. De e nemli slik at en bør ta tablettane til same tid kvar dag, og helst i lag med mat. So me brukte å ta tabletta når me åt frokost, for de va ca til same tid kvar dag. Men dinne dagen rakk ikkje me frokost… so me tenkte litt på at han skulle so absolutt ha hatt dinna tabletten, for han hadde sikkert ikkje vet til å spør nåken andre om han fikk låne en. Nokre tima etter frokost kom til slutt andre Bjølsen-bila til leopardstaden, m.a. pappa og dei. Då fikk me sjåførane til å kjøre so nært dei kom slik at han fikk tabletten sin. Ganske komisk egentli, men de va greitt å få ordna.

De kom fleire bila etter kvart, og de va totalt kaos der til tide. Og ikkje alle e like drevne i safariopplegget som sjåførane våra. En gong såg sjåføren vår at mora ville prøve å komme sej ned frå tredet og springe over veien (han veit ka han snakka om), men då va de en anna bil som kom akkurat og stilte sej opp akkurat der dei andre bilane hadde laga løype for leoparden. Og me fikk ikkje kontakt me dei slik at dei kunne flytte sej, for dei va for opptatt me å ta bilde og slikt. Teite turista De kom no meir og meir bila, og folk kom og for. Men so kom de bila som skulle forbi (sanne som frakta vare og slikt til restcampane) og då måtte alle flytte sej. Folk flest va heldivis flinke til å ta hensyn til kvarandre slik at dei som va der først fikk beste plassane, og folk stjal ikkje plassa frå kvarandre bevisst jaffal. Dei flytta sej litt slik at fleire fikk sjå, og va egentli ganske snilde. Fleste jaffal. Alle Bjølsen-bilane fikk vel sjå til slutt går ej ut ifrå, men ikkje alle va der samtidig som oss.

Me fann vel ut at her kom ikkje de til å skje meir i dag, og bestemte oss for å vente litt til, og so sette kursen mot satara ei stund før me egentli måtte. Ditte va for at alle skulle få sej litt pause. Inkludert sjåføren. Me visste at frokost va på vei, men me fann ut at me dreit i den og skulle heller berre fare til Satara der de snart va lønsj likevel. So me satte kursen ”heimover”. Men då fikk sjåføren beskjed på radioen at me ikkje måtte fare, for dei kom snart med frokost til oss. Me fikk ikkje lov å reise, for dei va so bekymra for oss. Me hadde de heilt fint me, sjølv om de vart litt varmt å sitte i sola heile dagen. Ej satt nemli på den sida leoparden va, so ej såg veldig bra, men der va også sola. So de va litt deili dei gongane sjåføren snudde bilen slik at ej fikk skygge. So me stoppa ved veien og venta på bilen som hadde mat til oss. I krugerparken e de slik at viss du ser en bil som står stille på veien, so vil de som oftast seie at de e nåke interessant å sjå der. Då stoppa de fort fleire bila, å so balla de på sej. Me sto som sagt å venta på mat, og de gikk ikkje lenge før andre bila stoppa opp og lurte på ka me såg på. Ganske komisk egentli. Sjåføren tipsa jaffal alle han møtte om leoparden og løvene som va lenger framme. Ekje alle som he radiokontakt med andre, og som e so kjent i parken. De må vere kjedeli å leige safaribil med en sjåfør som e der ca 1-2 gonga i året. Me møtte nåken slike. Kjekkare me en som e lommekjent.

So kom frokosten til slutt, og sjåføren skulle selfølgeli ikkje ha nåke. Han ville no ikkje vere til bry. Men me tvinga i nå litt mat. Servietten til Sofie blåste ut av bilen (ikkje lett å ete mat i open bil i fart) og då måtte me stoppe, rygge tilbake og plukke opp servietten. Ingenting skal forstyrre dyre og plantelivet der nei. Kjempeflott egentli. So ej holdt godt på tinga mine, men de va vanskeli å ete ja. Alt va pakka inn, so de vart mykje plast og papirembalasje å passe på etter kvart. Men de gikk bra.

Me fikk aldri sjå slutten på hendinga me leopardane, men dei siste bjølsenbilane som va der såg ikkje nåke meir dei heller. De va ej egentli gla for. For me va dei som såg dei først og va der heile dagen. De hadde våre urettferdi om nåken so berre kom der litt fikk sjå skikkelig action liksom. Men sjåføren trudde at leopardane kunne ligge der dritlenge no når dei hadde skygge, so ditta kunne ta tid ja.

Me kjørte tilbake til Satara, og på veien fikk me sjå strutsa også. Då me kom tilbake til satara, ga me sjåføren fri litt før som takk for fantastisk service og en dritbra dag. Me va gåen me andre også, og hadde behov for å slappe av litt. Randi hadde aldri komt sej frå framsete ho stakkar, for de vart ingen pause den dagen. Me sa til sjåføren at han måtte gå til dokter me såret sitt, men veit ikkje om han gjor de… Tvila litt.

Ej og Kari gikk til hytta mi, va låke i aue og haud etter sola heile dagen. De hadde vorte lite bruk av solbrille, for dei va so ekle at ej såg ingenting. Pappa og kari hadde no aldri på sej. Galne folk, men dei vart ikkje so låke so mej. Trur ej e litt overømfintli for lys… Ej og kari shoppa litt og ej kjøpte mej caps blant anna. Fann ut at me skulle på fleire tura, so ej trengte litt skygge for auene mine. Kari vart dårli i magen sin og va dårli resten av dagen dakal. Ej kom mej når ej fikk kjølt mej ned, tatt nokre paracetta og drakk dritmykje vatn!

Etter lønsj va de friviilig ettermiddagssafari. Pappa for utigjen, mens ej og kari va igjen i satara. Kunne me sjå nåke no som me ikkje alt hadde sett liksom? Kari sov på hytta si, mens ej shoppa litt og bada litt og tok livet med ro. Pappa kom igjen, hadde visst vore en roli safari i forhold til før på dagen.

Alle i gruppa hadde no sett The Big 5! De va sjelden. Me hadde tidligare fått vite at ca en av 70 besøkande fe sjå leopard, men her fikk alle 70 sett de… ikkje verst… The big five e leopard, løve, bøffel, elefant og nasehorn. Og e visstnok de som e omåjære å sjå når du e i parken.

Ej satt ei stund utafor hytta til Geir, Torill og Therese og prata med dei litt. Dei hadde sett 7 leoparda på turen… fy flate + gepard… so dei va veldi heldige, men de va bilen vår som fann den ”kule” leoparden, so me eige!

De bjynte å gå rykte om nattsafari, og ej og pappa prøvde å få plass i en bil. Ståle og jon prøvde å fylle opp en, og me skulle egentli vere med, men so viste de sej at ingen av oss fikk lov, for dei hadde ikkje fleire bila. Drit! De kunne våre kult å våre me på, for de hadde vårte en heilt anna type safari enn før på dagen. Men me va for treige me å melde oss på.

Ca halve gruppa for på kveldssafari og såg visst ei løve som låg å sov i veien… heldiggrisa! Dei stressa, åt middag og for avgårde. Resten va igjen i satara og hadde eggejakt. De va visst påske va de nåken som sa… hehe. Siv og synnøve hadde laga sporløp på dei nærmaste 50 kvadratmeterane og premien til alle va godteposa me litt påskeegg og litt snop. Koseli de.

De va heilt grei mat i dag også. Mykje de same som dagen før + malvapudding som smakte brent… ikkje so godt. Randi fortalte at safarisjåføren vår va sure i heile dag og holdt på å sovne bak rattet. Ja særli! Ho overdrive litt sa til og me manne hinna, Einar. Ej merka sjåføren ikkje va like actionfylt som dagen før, men de vakje rart me ditta såret på leggen… stakkars mann!

På veggen utafor kiosken va sann kart over parken, og sanne magneta der folk eller sjåførane hadde sett ulike dyr. De va litt kult, so me tok bilde. Vart greie nok dei, ikkje so tydeli, men du ser litt.

Ej for tilbake på hytta og pakka tinga mine. La igjen litt handduka som ej aldri fikk bruk for og litt sjampo og slikt. La mej, og sov godt i kaldehytta mi

Her e litt bilde frå parken som ikkje he fått plass i forteljinga mi

Stay tuned for del 3 av Brynhild goes to South-Africa!